Anmeldelse: Good Omens av Neil Gaiman og Terry Pratchett

Hver gang jeg snakker om denne boken ender setningen min omtrent sånn her: altså, hvis jeg skal si alt som er bra med den så må jeg egentlig bare lese hele boka for deg. Dette er en sånn bok jeg ikke helt vet hvordan jeg skal prate om også, fordi den så smart, morsom og rett og slett velskrevet at jeg føler at uansett hva jeg kan finne på å si vil gi et dårligere inntrykk av boka enn den fortjener. Dette er altså ikke en bok jeg er redd for å overselge. Ta en titt på beskrivelsen:

According to The Nice and Accurate Prophecies of Agnes NutterWitch (the world’s only completely accurate book of prophecies, written in 1655, before she exploded), the world will end on a Saturday. Next Saturday, in fact. Just before dinner.

So the armies of Good and Evil are amassing, Atlantis is rising, frogs are falling, tempers are flaring. Everything appears to be going according to Divine Plan. Except a somewhat fussy angel and a fast-living demon—both of whom have lived amongst Earth’s mortals since The Beginning and have grown rather fond of the lifestyle—are not actually looking forward to the coming Rapture.

And someone seems to have misplaced the Antichrist . .

For meg var beskrivelsen nok til å skjønne at dette var en bok jeg måtte lese. Boken handler ganske kort om dommedagen, og om en engel og en demon som slår seg sammen for å prøve å redde verden. Oh, også har noen mistet oversikten over Antichrist da. Good Omens er en slik bok hvor ingenting helt er som du forventer, men alt får deg til å le (altså, alt). Ordtak snus på hodet, bibelhistorie vris og vendes på, og en sylskarp innsikt til hva det vil si å være menneske fra de to forfatterene gjør denne romanen hysterisk, kompleks og utfordrende.

“It may help to understand human affairs to be clear that most of the great triumphs and tragedies of history are caused, not by people being fundamentally good or fundamentally bad, but by people being fundamentally people.”

Denne boken inkluderer også en av mine absolutte favorittkarakterer noensinne, nemlig Death. Death fremstår som den typiske mannen med en ljåen, men er egentlig en ganske sympatisk og intellektuel fyr. I Good Omens er han medlem av en midlertidig Hell’s Angels sammen med de tre andre rytterene av Apokalypsen. Death snakker også alltid i store bokstaver, og det er fantatisk.

“DON’T THINK OF IT AS DYING, said Death. JUST THINK OF IT AS LEAVING EARLY TO AVOID THE RUSH.”

For noen visdomsord, eh? Denne anmeldelsen leser kanskje mer som en salgspost enn en anmeldelse, og jeg sier ofte at jeg snart bør begynne å få betaling for å anbefale Terry Pratchett (og Neil Gaiman, i grunn). Men jeg har aldri kommet over to forfattere som er så flinke til å få meg til å le som disse to her, samtidig som de demonstrerer visdom, ettertanke og egentlig virker som om de er skikkelig gode på livet.

«The future came and went in the mildly discouraging way that futures do.»

gaiman.jpg

** DETTE ER EN KVARDAGSKANONBOK
Feature Image hentet fra The Guardian, illustrert av John Cuneo

1 comment on “Anmeldelse: Good Omens av Neil Gaiman og Terry Pratchett

  1. Pingback: Om å lese på et fremmedspråk: hvorfor vi leser bøker på originalspråket | Kvardagsbiblioteket

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *