A Room of One’s Own: En refleksjon på kvinner og litteratur i 2017

Victoria og jeg tok begge en modul vår siste termin av bacheloren vår om kvinnelige forfattere, og som den ultimate introduksjonen leste vi Virginia Woolf sitt essay A Room of One’s Own. Dette essayet ble utgitt i 1929, og snakker om hvordan kvinner egentlig aldri har blitt gitt muligheten til å skrive. Hun beskriver hvordan Jane Austen helt sikkert satt og skrev, alltid beredt til å gjemme bort manuskriptet sitt på sekunders forvarsel. Woolf påstår at kvinner behøver egen inntekt/kapital og ‘a room of one’s own’ for å kunne skrive, men det strekker seg vel litt dypere enn så: det Woolf egentlig insinuerer er at man trenger arbeidsforhold som er fri for bekymringer ang. det essensielle – penger til mat, bo og slike ting – og fri for frykt for eget velvære: hvorfor måtte Austen gjemme bort manuskriptet sitt?

Have you any notion how many books are written about women in the course of one year? Have you any notion how many are written by men? Are you aware that you are, perhaps, the most discussed animal in the universe?

I A Room of One’s Own blir Virignia Woolf bedt om å snakke om kvinner og fiksjon, et tema hun tar for seg lagvis: hun studerer hva som er blitt skrevet om kvinner (alt av menn), hun ser på historie om kvinners hverdag og dikter opp en ikonisk paragraf om Shakespeare sin fiksjonelle og svært begavete søster Judith, hun kikker også på kvinner som har skrevet og deres temaer (svært domestiske). Hun avslutter også men en oppfordring for alle kvinner til å utnytte den muligheten som har åpnet seg, etterhvert, for kvinner til å skrive og for kvinner til å oppfordre døtrene sine til å gjøre det samme.

Women and fiction remain, so far as I am concerned, unsolved problems.

20. januar flytter Trump inn i det hvite hus, 21. januar marsjerer tusenvis av kvinner og kvinneforkjempere i gatene. Jeg tenkte nesten øyeblikkelig på Woolf sitt essay. Nesten 100 år senere er dette problemet fortsatt uløst. Vi kanskje fått, mange av oss, et rom og en inntekt, men kvinner er fortsatt ikke kvitt den usikkerheten ved å være kvinne. Kanskje dette ikke lenger er like direkte rettet mot å være en kvinnelig skribent, selv om det fortsatt er lettere for menn å komme til ordet (Når var sist gang du hørte om en mann som skrev under et kvinnelig pseudonym? Når var sist gang du hørte om en kvinne som skrev under et mannelig?). Vi trenger ikke flere eksempler på ting Donald Trump har sagt, eller skrevet, eller gjort – men hva med hans kvinne? Stort sett står Melania Trump bare som et trofé, noe å hvile øynene på, så vi slipper å se på Trump liksom. Altså, hun fikk ikke engang snakke i egne ord under valgkampen (ikke at jeg ikke gjerne skulle sett at Melania Trump fortsatte å følge i Michelle Obama sine fotspor, gjerne ord for ord om det må være sånn). Jeg skal ærlig innrømme at jeg har satt meg svært lite inn i familiedynamikken i Trump-tårnet, men Melania kunne helt sikkert klart å skrape sammen noen ord om kjærlighet til barna, håp om en bedre framtid osv. om hun hadde fått lov til det. Det er ikke rart kvinner verden om tar tak i situasjonen med en gang: we will not go back. (Forøvrig var hans respons til kvinnemarsjen (her sitert fritt): I don’t agree with you but respect your right to express your (wrong) views. Forøvrig også levert via hans favoritt form for kommunikasjon: en tweet.)

When, however, one reads of a witch being ducked, of a woman possessed by devils, of a wise woman selling herbs, or even of a very remarkable man who had a mother, then I think we are on the track of a lost novelist, a suppressed poet, of some mute and inglorious Jane Austen, some Emily Bronte who dashed her brains out on the moor or mopped and mowed about the highways crazed with the torture that her gift had put her to. Indeed, I would venture to guess that Anon, who wrote so many poems without signing them, was often a woman.

Det jeg syntes var ekstra fint med kvinnemarsjen var at den var liksom ikke bare for kvinner. Verden rundt ga kvinneforkjemperne rom for andre menneskegrupper til å ta del i marsjen sin, blant annet LGBTQ samfunnet. Det ble liksom for folket mer enn om en bestemt gruppe. Er det ikke nettopp det vi må bli, mer inkluderende? Gi hverandre rom til å få gjøre det vi vil gjøre uten at vi må behøve å bekymre oss. Woolf sitt essay er interessant i at det ikke bare påpeker og fremlegger et problem, men i at det også foreslår en slags løsning. Vi har nok beveget oss vekk fra den tiden hvor en kvinne burde håpe på kun økonomisk sikkerhet og et rom med arbeidsro, men vi kan fortsatt tenke på rommet som metaforiskt og lære mye fra en av de største kvinnlige stemmene i den litterære kanonen.

Anything may happen when womanhood has ceased to be a protected occupation.

** A Room of One’s own er en kvardagskanon og er tilgjengelig kostnadsfri på internett.

1 comment on “A Room of One’s Own: En refleksjon på kvinner og litteratur i 2017

  1. Pingback: Vi Bør Alle Være Feminister | Kvardagsbiblioteket

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *