Bør vi behandle skrivefaget som en business?

‘Skaff dere et Australsk Business Number; tenk som om dere er en liten business.’ Dette var et av rådene jeg fikk i en workshop i dag, under titlen The Business of Being a Writer, av en middelaldrende mann som aldri ga oss navnet sitt men hadde på seg en skjorte med fargerike disker på seg (frisbees, kanskje?). Det ligger i navnet, men enkelt og greit handlet workshoppen om hvordan vi som ønsker å leve av å skrive (noe som forøvrig er umulig, i følge den samme herremannen, til tross for at han snakket videre om temaet i en og en halv time) burde tenke i henhåld til stort sett alt utenom akkurat skrivingen – selv om noen ganger handlet det om skrivingen også. Vi må være ergjerrige! Ok. Kreve våre rettigheter. Helt Enig. Dere må tenke som om dere er en liten business. Vent nå litt! Det er helt klart en business rundt tekster, og det er i større grad mulig å bryte gjennom av eget initativ i disse dager pga. medier og globalisering. Bloggere blir oppsøkt og tilbudt en bokkontrakt. Men det finnes likevel forfattere som debuterer på tradisjonelt vis, som sender inn tekst etter tekst frem til et forlag en dag sier: dette liker vi. Men jeg satt likevel i to timer og lyttet til hvordan jeg måtte se på meg selv som om jeg var en liten bedrift for å kunne lykkest. Bør de kreative følge samme modell som entreprenører for å lykkes i dagens samfunn?

Vi fikk noen gode tips: vær profesjonell, ikke send inn novellen din til et magazin fra gamergirl88@hotmail.com, ha en oversikt over alle tekstene du har sendt til hvilke redaktører. Men mye av det var intenst, ulike måter å jobbe så hardt for å melke ut penger på en hvilken som helst metode. Er frosker inn akkurat nå? Skriv om frosker! Følg trenden, skriv det du vet selger. Har du ikke facebook, twitter, instagram, linkedin, en blogg, og ca. fem andre sosiale platformer som du oppdaterer minst en gang daglig så kan du egentlig bare glemme drømmen om å skrive en bok som handler om nostalgien ved å skrive på pergament mens en krikketkamp spilles på gressplenen utenfor vinduet ditt. Vi ble fortalt at vi måtte markedsføre oss selv, hele tiden. Men ikke alle skribenter vil ha en blogg, og hva har egentlig fotografi og instagram med en forfatter å gjøre? Det finnes, selvfølgelig, de av oss som liker å ta bilder, og det er greit. Men bør en forfatter bli fortalt at her er en rekke steg du må ta, absolutt er nødt til å gjøre, for å kunne lykkes i ditt yrke, hvis dette er ting en forfatter ikke vil gjøre?

Spesielt fremhevet var en anekdote om en skribent som fortalte hvordan han gikk frem for å leve av å skrive. Han ville ta kontakt med et magasin og sende dem en pitch. Eksempelet brukt var at han hadde en artikkel på 1000 ord om Paris. Men kanskje magasinet ikke var interessert i Paris, Paris har vi lest nok om. Da ville skribenten si: men jeg har også 1000 ord om Roma! Slik følte han seg frem helt til han fant en idé som redaktøren ga seg villig til å ta en titt på, og skribenten ville da skrive den artikkelen. Deretter ville han ta den idéen, kjernen av artikkelen, og skrive den om til en ny artikkel (med de samme idéene, det samme researchet) og selge den videre til andre blad – opp til flere ganger. Vær ivrig, var moralen, skap dine egne muligheter. Dette kan jeg være enig i; det er svært sjeldent muligheter kommer av seg selv, og det å skrive er utvilsomt et yrke some krever ekstremt mye disiplin og mye hardt arbeid. Men jeg skriver fordi jeg har historier jeg vil fortelle, ikke fordi jeg vil skrive hva som helst. Hvis dette er din måte å arbeide på er det helt ok, men bør aspirerende forfattere bli fortalt at det her er måten å gå frem på? Du må bruke minst en time om dagen på sosiale medier, du må mase deg til en artikkel i et magasin, hvilken som helst artikkel, hvilket som helst magasin?

Når jeg gikk ut døren i dag etter workshoppen var ferdig følte jeg meg mer urolig enn noen gang. Heldigvis har jeg lest et par bøker om skriveyrket (noe vi forresten ble sterkt frarådet å gjøre – du bruker bare penger på bøker du ikke lærer noe av) så jeg visste nok om disse tingene til å kunne si meg uenig. Det er selvfølgelig mye å tjene på ved å gjøre navnet ditt bedre kjent, ha en positiv tilstedeværelse på internet om noen skulle finne på å google navnet ditt, men dette er ikke den eneste veien å gjøre det på! Hvis du liker sosiale medier, fantastisk! Men om du er ukomfortabel med å oppgi informasjon om deg selv så frivillig på nett, er dette da noe du må komme deg over fordi alle skribenter må kunne tvitre? Si du brukte en time per dag på å sende ut tekster til utgivere istedenfor på sosiale medier, det må da være mer fruktbart?

Det hele fikk meg til å føle at jeg helle kunne tatt en markedsføring- eller businessgrad og hvertfall tjent litt på alt dette arbeidet jeg gjorde. Jeg kan se at denne modellen kan være en vei å gå om drømmen bare er å kunne leve av skriving, men det er ikke slik jeg er. Jeg skriver fordi jeg liker det jeg skriver om, så for meg ble den kreative sjelen i skriveyrket stadig svekket mens det ble lagt ut om å vite hvordan man sender en invoice og ‘snart lærer du deg å skrive om hva som helst på 20 minutter’. Noen skriver fordi de er fascinert av hvordan ord og setninger jobber sammen, andre skriver fordi de er fortellere; de to flyter over i hverandre, selvfølgelig, men jeg mener likevel det er en essensiell her forskjell som vi aldri ble gjort oppmerksom på i workshopen i dag. Ville jeg vært lykkelig, følt meg fullkommen og suksessfull om livet mitt bestod av å jage ned artikler som jeg egentlig ikke brydde meg om? Nei! For meg virker det robotorisk, istedenfor å inspirere må det vel heller drepe din kreative flyt? Skriveyrket er kanskje aldri romantisk, slik vi gjerne ser for oss at det skal være, men jeg ville mye heller jobbet i et annet yrke enn å skrive om ting jeg ikke er lidenskapelig om. Derfor spør jeg igjen: skal vi behandle kreative yrker som en business, eller bør vi gjøre hva vi kan for å holde på vår kreative integritet?

Hva synes dere?
Sunniva x

3 comments on “Bør vi behandle skrivefaget som en business?

  1. Det er et svært spørgsmål. Der er ingen tvivl om, at de forfattere, jeg er mest investerede i, og hvor jeg følger deres arbejde tættest er dem, som jeg f.eks. også kan følge på Instagram og Facebook. En forfatter som Leonora Christina Skov deler meget generøst om sine arbejdsprocesser (https://www.instagram.com/leonorachristinaskov/), og Olga Ravn smider underholdende betragtninger (både litterære og personlige) op (https://www.instagram.com/olgaravn/). Det gør at de f.eks. er to forfattere, føler mig meget mere knyttet til end nogle af de forfattere jeg ikke kan følge.

    Som forfatter må man jo arbejde på de måder, man foretrækker. Business/kreativitetsbalancen kan ikke sættes på formel. Hvis man bare vil fremfremfrem, så er din wordshopholders metode måske den rette. Men der er også noget, der hedder integritet. Og hvis jeg som læser får fornemmelsen af, at forfatteren ikke har hjertet med, så står jeg med det samme af.

    litcomprime.wordpress.com

    • Kvardagsbiblioteket

      Jeg er enig med deg der, det er gøy å kunne føle at man har en type connection med forfattere via sosiale medier. Men det er også en forskjell på å ha sosiale medier som forfatter, og å bruke de sosiale mediene for å bygge opp et lesertall før man skriver boken, ikke sant?

      • Jo, fuldstændig. Og igen, synes jeg virkelig «integritet» er nøgleordet. Og det virker ikke som noget, din workshopholder rigtig lagde nogen værdi i.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *