Bokanmeldelse: Ein gong var dei ulvar av Therese Tungen

*Leseeksemplar fra forlaget

Noe av det beste og verste jeg vet er når en bok utfordrer komfortsonen din. Nettopp det gjør Therese Tungen sin debut, Ein gong var dei ulvar, gitt ut av Aschehoug i disse dager. Denne novellesamlinga er rett og slett ubehagelig å lese – på beste mulige måte. Det er sjelden jeg nesten kvier meg for å lese videre. I denne samlinga var jeg nesten litt engstelig for å bla over til neste side, for jeg hadde virkelig ingen aning om hva som ventet på meg der. Jeg synes det er bra å lese noe som gjør en ubekvem – god litteratur er ofte den som tvinger leseren ut av komfortsonen.

Tungen sin novellesamlingen består av seks noveller som handler om mennesker satt i vanskelige situasjoner og deres reaksjoner på disse situasjonene. I den første novellen møter vi en far og hans datter, som er de eneste menneskene igjen i bygda etter at en flom gradvis beveger seg gjennom landet. Det er den beste typen dystopi; både realistisk og brutalt.

Den andre novellen, ‘Ungane’, var min favoritt. Tre barn er hjemme alene over lengre tid i juleperioden. Dette var kanskje den mest ubehagelige novellen for min del, vi får se hvordan barn håndterer å være alene over lengre tid, spesielt når de ikke vet når mor kommer hjem. Kommer hun hjem igjen? Kommer strømmen, som har gått, til å komme tilbake? Som leser ble jeg mer og mer engstelig for hva den neste siden skulle inneholde. Man venter på mora sin hjemkomst like mye som barna gjør i slutten av novellen.

Deretter møter vi en leiemorder som sitter utenfor huset til offeret sitt og venter på at hun skal komme hjem. Vi får oppleve en dag fra både leiemorderen og offeret sitt perspektiv. I den neste novellen møter vi en kvinne som nylig har mistet begge foreldrene sine. Hun søker ly hos geitene sine, hun er nemlig hobby-bonde, og blir nærmest sykelig besatt av tanken på at hun må kastrere geitekillingene.

En annen kvinne går tur med sjefen sin og får i løpet av turen sparken. Kroppen hennes svarer på dette med å endre seg på mystiske måter. Dette var den merkeligste novellen i samlingen, men også en av de som jeg tenker mest på i ettertid. Skillet mellom virkelighet og fantasi er skildret slik at man som leser er usikker på hva man egentlig nettopp leste. Hva skjedde nå?-faktoren er høy gjennom hele boka, egentlig.

Den siste historien, ‘Seksten’, handler om Ingrid som straks fyller seksten og går rundt i byen på leting etter storesøstra si. Søstra har fått kjæreste og sluttet å være sammen med Ingrid. Sommerflørten, Matthew fra Manchester, har dratt videre og kanskje til og med hjem til Storbritannia. En sår novelle om å være femten-straks-seksten og ikke helt ha funnet sin plass i verden.

Det var en slags sår trøst å ha denne novellen sist i samlingen, for i motsetning til de andre novellene var denne hakket mer koselig å lese. Det burde derimot understrekes at jeg liker at Therese Tungen har skrevet en såpass ærlig og usensorert samling av noveller, men det var fint å få en novelle som ‘Seksten’ for å runde av boka.

Å legge fra seg denne boka var litt som å endelig slippe ut pusten når man har holdt den lenge. Jeg kjenner at disse novellene kommer til å være med meg lenge.

Har du lest Therese Tungen sin debut? Har du noen novellesamlinger å anbefale?
Victoria x

2 comments on “Bokanmeldelse: Ein gong var dei ulvar av Therese Tungen

  1. Thomas Vestaas

    Takk for anmeldelsen: Boka til Therese Tungen er bestilt! Gleder meg til å grue meg gjennom sidene.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *