Anmeldelse: The Final Empire av Brandon Sanderson

Jeg synes fantasy er en undervurdert sjanger. På universitetet får vi kastet etter oss bøker som kommenterer sosiale eller politiske situasjoner, men det er så og si aldri drager involvert. Jeg kan innrømme at mye av det som trekker meg til fantasy er mystikken ved det urealistiske, pluss et konstant aktivt plott, men det er også mange interessante idéer som blir kastet rundt i en fantasy roman. Én slik roman er den første boken i Brandon Sanderson sin Mistborn-triologi: The Final Empire. I et totalitært samfunn hvor statens overhode, The Lord Ruler, ses på som en gud jobber en gjeng tyver for å gjennomføre et coup. Dette er en altså en heistfortelling skrevet som fantasy, kan det bli bedre?

Brandon Sanderson er eksepsjonell på world building. Han har satt sammet et fascinerende magisystem i denne boken hvor ulike metaller brukes som drivstoff for å kunne gjøre magi. Ved å brenne jern kan man trekke metaller mot seg, og ved å brenne stål kan man dytte mot metaller. Vin, vår protagonist, kan brenne alle de åtte typene metaller, og det er derfor hun rekruteres av Kelsier. Det er sjeldent å kunne brenne alle metallene, de fleste som har evner kan kun brenne ett metal. For eksempel kan de brenne tinn, som gir ekstrem styrke og utholdenhet (de kalles thugs). Dette er et magisystem som følger veldig spesifikke regler, så i motsetting til mange fantasybøker så kan man forstå hvilke muligheter og begrensinger denne magien har.

Dette er en roman som leker med en hel rekke idéer. Vin kommer fra gaten, hun er fattig, sultet, uten familie eller venner. Hun lærer om vennskap, loyalitet og samspill; for første gang må hun stole på andre enn seg selv. Våre helter er gjeng tyver; de bryter lover og trosser etikk – er det greit når det ultimate målet er å fri riket fra en grusom diktator? I tillegg spiller tro en viktig rolle i denne romanen. Hva er en gud, hva betyr det å ha en gud? Hvor sterk kan tro være, og hva kan man oppnå med den? Sanderson eksperimenterer mye med religion og tro i bøkene sine, noe jeg synes er veldig interessant med tanke på at han selv er mormon – en religion som gjerne følger veldig strenge rammer.

Mistborn-universet startet i utgangspunktet som en triologi med karakterene fra The Final Empire. Men Sanderson har i etterkant skrevet flere bøker i samme univers, men disse er satt i framtiden. Vin og Kelsier bor i typisk fantasy-samfunn hvor de har hester og kjerrer, mens i den fjerde boken, The Alloy of Law, er etter den industrielle revolusjonen og de har derfor biler og pistoler. Personlig synes jeg dette er veldig kult; ofte så pleier elektrisitet og maskiner å utebli i verdner hvor magi kan gjøre mye av tingene vi bruker elektrisitet for nå. Men Sanderson viser i den fjerde boken i Mistborn-serien hvordan en slik verden utvikler seg og adapterer seg til ny teknologi. Tenk for eksempel på hvordan pistoler påvirker et samfunn hvor metal kan manipuleres av magi.

Jeg har så langt likt alt jeg har lest av Brandon Sanderson. Han er såpass annerkjent innenfor fantasty-sirklen at han fikk lov til å skrive ferdig den siste boken av The Wheel of Time-serien da forfatteren Robert Jordan døde. (Ta mitt ord for at det var en big deal.)  Jeg liker å anbefale Mistborn-bøkene som en fin introduksjon til Brandon Sanderson, og hvis de faller i smak så har man i grunn lesestoff resten av livet, for denne mannen nærmest kaster bøker etter redaktøren sin. Hans store prosjekt The Stormlight Archive kommer snart ut med bok nr. tre, og jeg venter spent!

Leser dere mye fantasy?
Sunniva x

**Dette er en kvardagskanonbok

 

2 comments on “Anmeldelse: The Final Empire av Brandon Sanderson

  1. Pingback: Anmeldelse: The Lies of Locke Lamore av Scott Lynch | Kvardagsbiblioteket

  2. Pingback: Brandon Sanderson sine magilover: Hvordan skrive et bra magisystem | Kvardagsbiblioteket

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *