Bokanmeldelse: Oneiron av Laura Lindstedt

*Leseeksemplar fra Forlaget Oktober

Forrige uke leste jeg denne fine-og-litt-merkelige finske romanen. Oneiron er Laura Lindstedt sin andre roman og den første av hennes verk til å bli oversatt til norsk, utgitt i 2017 av Forlaget Oktober. Oneiron passer dermed perfekt inn i #lesverden-utfordringen vår! I romanen møter vi sju kvinner som har havnet sammen i et hvitt tomrom. De vet ikke hvorfor de er der, hvor de er, eller hvem de andre menneskene i rommet er. Oneiron handler om øyeblikkene etter døden – hva skjer egentlig da?

Vi møter Shlomith fra New York som er anorektiker og bruker koppen sin som kunstprosjekt, russiske Polina som arbeider som regnskapsfører og klarer seg helt fint på egen hånd. Rosa fra Brasil har mottatt et nytt hjerte av en ung gutt, og blir plutselig oppsøkt av hans far som ønsker å tilbringe tid med mottakeren av sønnens hjerte. Wlbgis fra Nederland har strupekreft og et vanskelig forhold til sønnen sin. Nina er fransk, gravid med tvillinger, og gift med en mann som bedrar henne gang på gang. Maimuna fra Senegal forsøker å komme seg til Vesten for å arbeide som modell. Til sist har vi sytten år gamle Ulrike fra Østerrike som har sommerjobb i det som en gang var Hitlers Ørnerede i Salzburg.

«Det finnes nemlig ikke et eneste levende vesen som ikke har en hemmelig sorg å hulke over, ingen som ikke innerst inne venter på tillatelse til å slippe sorgen løs.»

Den siste som ankommer det mystiske rommet er Ulrike. Henne ankomst setter på en måte i gang en chain of reactions, hvor kvinnene forsøker å finne mening i deres eksistens i det hvite rommet. De vet alle sammen at de er døde – i hvertfall såvidt de kan forstå døden. Men hvorfor er de her?

«Dette er en åpenbar grunn til anoreksi hos unge jødiske-ortodokse kvinner. I den grad de opplever at de ikke er klare for foreldrerollens krav, seksuallivet og en store barneflokk som skal oppdras, begynner de å konsentrere seg om det de kan ha kontroll over: sin egen kropp.»

Romanen er delt i to deler. I den første delen får vi innblikk i kvinnenes liv før døden. Jeg likte spesielt godt Nina og Rosa sine historier – en mottaker av et donorhjerte som utvikler et nært forhold med donorens far er jo nesten en roman verdig i seg selv. Det var deler av den første delen jeg synes ble litt vel lange. Jeg følte at endel informasjon om kvinnene kunne kuttes ut – litt mer show don’t tell, kanskje. Dessuten synes jeg enkelte av kvinnene fikk mye mer fokus enn de andre, og – i mine øyne – det var ofte de mindre interessante karakterene.

Den andre delen handler om hvordan de sju kvinnene kom til det tomme rommet – med andre ord hvordan de døde. Her synes jeg det kunne passet med en litt mer overraskende slutt for de ulike kvinnene. Dødsårsaken til de fleste kvinnene var opplagt tidlig i romanen. Selv om romanens fokus er mer på livene deres enn døden, føltes det litt merkelig å bygge opp hele romanen mot en slutt som nesten er et antiklimaks.

«Det Polina ikke la merke til, var at hun snakket om Swedenborg på sitt eget språk, ikke på engelsk. Og alle lot til å forstå hva hun sa, enda ingen av de andre kunne et ord russisk.»

Jeg synes Oneiron er en utrolig interessant roman som skildrer et velkjent emne på originalt vis. Til tross for at jeg kanskje virker kritisk i denne anmeldelsen ga jeg boka 4/5 på Goodreads og anbefaler den absolutt. Jeg vil ikke avsløre noe særlig om hvorfor romanen heter nettopp Oneiron, jeg tror det vil avsløre for mye av handlingen. Det hele er et spennende innblikk i menneskelighet og hva som skjer når mennesker som normalt ikke får oppmerksomhet i samfunnet plutselig er de eneste som eksisterer.

På coveret er Monika Fagerholm sitert å ha skrevet følgende om boka: «savner motstykke i nordisk romankunst». Til tross for mine personlige preferanser er det ingen tvil om at dette er en fantastisk roman, som er ganske ulikt det meste annet jeg har lest av nordisk litteratur. Til tross for at det beskrives som en fantasi, føles det aldri urealistisk. Og er det noe jeg liker i samtidslitteratur, så er det følelsen av at dette er både skummelt fjernt og nært virkeligheten.

Har du lest Oneiron?
Victoria x

6 comments on “Bokanmeldelse: Oneiron av Laura Lindstedt

  1. Fin anmeldelse! Dette er en av de bøkene jeg er mest nysgjerrig på akkurat nå, blar litt gjennom den hver gang jeg er på jobb 😉 Håper jeg får lest den snart.

    • Kvardagsbiblioteket

      Takk! 🙂 Det burde du absolutt, det er en veldig spesiell leseopplevelse. Og coveret er jo fantastisk fint og!
      Victoria x

  2. God anmeldelse. Syns selv alt jeg har lest om denne boka får den til å høres veldig fascinerende ut og mens det er en del andre bøker jeg vil prioritere i første omgang er jeg veldig åpen for å teste ut denne boka etter hvert. Håper du har hatt en super helg 🙂

    • Kvardagsbiblioteket

      Takk! 🙂 Jeg har hatt en superfin helg, så takk for det også, hehe! Jeg forstår deg 100%, det er jo SÅ mange bøker der ute – hvordan skal man liksom velge hva man burde prioritere? Håper du sjekker ut Oneiron etterhvert 🙂
      Victoria x

  3. Pingback: #LesVerden Oppdatering #2 | Kvardagsbiblioteket

  4. Pingback: #LesVerden Oppdatering #2 : Norske bokblogger

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *