Anmeldelse: Jeg kom plutselig til å slutte å tenke på deg av Fredrik Hagen

*Leseeksemplar fra Flamme Forlag

Fredrik Hagen sin debutroman Jeg kom plutselig til å slutte å tenke på deg ser litt beskjeden ut. Det er en liten bok, knappe 90 sider, et mørkt grønt omslag med titlen plassert i hulter og bulter – det er en bok du bare stopper ved fordi titlen er så fin. Så du åpner den, og du blar litt i den, og du kjenner hvor glatt og mykt (det bærekrafitge!) papiret føles mellom fingrene, og du merker hvor dypt ordene legger seg i deg, så du kjøper den og leser den på bussen på vei hjem. Hele boka, et slags stort gulp.

Jeg trodde først at dette var en diktsamling, for det er slik det ser ut. Men det er én fortelling, skrevet i små øyeblikk. Det er en lang tanke, eller kanskje mange små tanker. Én av tingene som skjer i denne lille boken er at en kvinne dør, og hovedpersonen, en ung mann, merker plutselig hvor skjørt alt er. Livet ditt, livet til de du elsker, forholdet ditt til de du elsker. Og i de øyeblikkene denne unge mannen skriver om så blir hele hans liv satt i perspektiv på grunn av denne skjørheten, hvordan livet er, hvordan det har vært og ting som skal komme. Det er flytende, fragmentert, stykket opp, og vakkert. Flamme forlag skriver at dette er en ‘sår og skjør samling som viser hvor vanskelig det er å ta vare på seg selv, ikke minst de sidene ved oss som er avhengig av andre’, og jeg er helt enig med dem.

Diktform kler denne boken. Jeg synes det er en nydelig form når man snakker om slike temaer, for de kan gjerne virke litt utmattende. Livet er så mye, men så kan man se på det så konkret; man er også er man ikke lenger. I dikt så er det mer rom, kanskje for lesere til å prosjektere egne opplevelser, eller for ordene til å synke litt ekstra inn, eller for tanker til å forbli store selv etter de skrives ned. Også er jo alt finere i diktform, så det å re opp sengen tranformeres fra en daglig arbeidsoppgave til et slags eksistensielt øyeblikk når det beskrives med linjebrudd. Uansett hva det er med dikt, det jeg ikke helt klarer å sette fingeren på, så fungerer det her i Hagen sin debutbok. Samlingen er ikke bare sår og skjør, men også fullstendig tilnærmelig.

Hagen beskriver ikke bare øyeblikk vi alle kan kjenne oss igjen i (å vite at når du er på vei ned en bakke i bilen skal det så lite til, en liten vridning på rattet, før du også er død; følelsen av å være helt alene i verden; følelsen av å være en del av hverden ved å gjøre ting som alle andre gjør, som å se på sjakk-vm; og våkne alene i sengen; å tenke på kropp og biologi og forskjeller mellom mennesker og likheter mellom mennesker), han drar deg inn i enhver situasjon ved å fortelle deg at den unge mannen er deg. Husker du alle de gangene på ungdomsskolen du ble fortalt at personling andre person forteller stort sett ikke fungerer? Hagen fikser det. Det gjør liksom ingen ting at Hagen sier: ‘Sunniva – dette er deg’, til tross for at det er tydelig i boken at ‘du’ er en ung mann. Det gjør lesingen enda litt mer intimt.

Jeg ser egentlig ingen grunn til at noen ikke ville lest denne boken. Jeg håper Hagen har flere slike tekster i ermet, og jeg kommer definitivt til å følge med.

Sunniva x

3 comments on “Anmeldelse: Jeg kom plutselig til å slutte å tenke på deg av Fredrik Hagen

  1. Det var tematikken som først gjorde meg interessert i denne, men at det hele er gjort i diktform er jo en fantastisk bonus! Gleder meg enormt til å plukke opp denne i fremtiden!

  2. Pingback: Anmeldelse: Unngå øyekontakt av Nora Aschim | Kvardagsbiblioteket

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *