Anmeldelse: Levende og Døde av Han Kang

** Leseeksemplar fra Pax forlag

I vår kom en ny norsk oversettelse av sør-koreanske forfatteren Han Kang ut på markedet. Den heter Levende og Døde, og er oversatt av dyktige Vivian Evelina Øverås. Han Kang er kjent for blant annet The Vegetarian. Bokens kontekst er det politiske opprøret i byen Gwangju på 1980-tallet, etter at general diktatoren Park Chung-hee ble assasinert.

Jeg vil ta et øyeblikk her til å bemerke noe om titler: på Koreansk oversettes titlen til omtrent ‘Gutten kommer’ eller ‘Gutten er på vei’, mens den engelske utgaven heter Human Acts. Disse fokuserer alle på ulike aspekter av boken: den koreanske legger vekt på karakteren til unge Dong-ho (dette er basert på en sann historie, og Han Kang forklarer i epilogen at Dong-ho sin historie var stor del av det som drev henne til å skrive boken), og det antyder et fokus på de individuelle, personlige historiene; den engelske boken fokuserer på humanitet, eller kanskje mangelen på det; mens den norske utgaven har lagt vekt på forholdene mellom de døde og de levende, og kanskje livet generelt? Selv om boken er den samme bidrar titlene til å fokusere hvordan leserene vektlegger ulike elementer.

Boken skifter stadig mellom ulike karakterer, hver karakter har sin egen rolle å spille i opprøret og belyser forskjellige forbrytelser og grusomme handlinger begått av militæret. Historiene til disse menneskene henger gjerne sammen på et vis, omtrent som om vi blir henvist fra en person til den neste. Men det hele starter med Dong-Ho, en gutt som fortsatt går på ungdomsskolen og som ser sin venn bli skutt ned på gaten av militæret. Dong-ho leter rundt i Gwangju etter liket til sin venn, og ender opp med å arbeide med å pleie og organisere de endeløse mengdene med lik som strømmer gjennom Gwangju. Noen lik blir aldri funnet, noen lik blir aldri identifisert, og resten av likene sørges over i masse-minnestuder og begravelser. Slik forstår vi hvor store mengder med mennesker som ble myrdet av militæret.

For å ikke skilles fra kroppen min, klamret jeg meg flimrende fast i mine egne kinn, klynget meg rundt min egen nakke, og ble med opp i lastebilen.

De neste kapittelene omhandler Dong-ho sin døde venn (sitatet ovenfor er fra dette kapittlet), menn og kvinner som overlever voldelig tortur, kampen for bedre arbeidsforhold for kvinner i fabrikkjobber, moren til Dong-ho. Vi flytter oss også lenger og lenger vekk fra opprøret tidsmessig for å få et inntrykk av hvordan ringeffektene av hendelsene påvirket de overlevende i årene frem til 2010. I epilogen forklarer Han Kang hvordan hun bestemte seg for å skrive boken. Det er til tider litt vanskelig å holde styr på karakterene, syntes jeg, kanskje fordi jeg ikke har noe kunnskap om koreanske navn. Å ikke vite om et navn var kvinnelig eller mannlig, eller om det var et fornavn eller etternavn var overraskende forvirrende. Det tok ofte tid før jeg skjønte hvilken karakter som tilhørte hvilket navn.

Det var alltid første post på programmet: å gjøre det fullstendg klart for meg at kroppen min ikke lenger tilhørte meg. At jeg ikke lenger hadde kontroll over mitt eget liv, at det eneste som var tillatt meg var å oppleve en lidelse som drev meg til vanvidd, et smertehelvete som fikk meg til å skite og pisse på meg.

Jeg ble umåtelig imponert over hvordan denne boken klarte å være varsom og øm, samtidig som den aldri la skjul på hvilke forferdelige forbrytelser som ble begått. Det er noe mykt ved Han Kang sitt språk, og hun er flink til å finne de vakre øyeblikkene mellom alt det vonde. Sitatet under forklarer følelsen av å stå sammen med andre mennesker og kjempe for en felles sak.

I disse mirakuløse øyeblikkene – hvor det var som om vi hadde kastet av oss et hardt skall og nå streifet borti hverandre med myk, naken hud – føltes det som om det store felleshjertet skulle bli helt og pulsere igjen. Det var dette som grep meg sånn.

Nok en gang har jeg plukket opp en bok og blitt forferdet over en ekte hendelse jeg ikke visste tok plass. Vi lærer kun om kringen mellom Nord- og Sør-Korea, som en del av den kalde krigen og USA sin kamp mot kommunisme. Spesielt med tanke på hvordan Sør-Korea fremstår nå, veldig teknologisk og urbanisert, er det lett å forlegge landets turbulente historie.

Jeg endte opp med å gi denne en sterk 3/5 på goodreads, til tross for at dette var en vakkert skrevet og viktig bok. Jeg faller tilbake på det jeg har nevnt i anmeldelser tidligere, at jeg helt liker å lese bøker bygget rundt fascinerende karakterer fremfor historisk kontekster. Jeg har aldri vært en stor fan av historisk fiksjon, selv om jeg liker å lese og lære om historie. Etter ca. 100 sider blir jeg ofte utålmodig etter å bli ferdig. I vårt oppdrag om å lese verden er det gjerne disse type fortellinger som vekker oppsikt fra ikke-vestlige land, fordi det er perioder fra landets historie som fortsatt påvirker befolkningen. Jeg skulle gjerne sett mer ‘lettere’ fiksjon i tillegg, ikke alltid disse dystre fortellingene. Det sagt står jeg fast ved at dette er en veldig vakker bok, og at det er viktig å belære seg selv om andre kulturer og deres historie. Hvis du er glad i å lese historisk fiksjon ville jeg absolutt anbefalt denne romanen.

Hvilke tanker har du om historiske romaner?
Sunniva x

0 comments on “Anmeldelse: Levende og Døde av Han Kang

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *