Anmeldelse: The Lies of Locke Lamora av Scott Lynch

Jeg elsker å lese fantasy. Ingenting engasjerer meg mer enn en god historie fortalt i en oppspunnet verden. Over det siste året har jeg plukket opp en del serier som jeg har gledet meg veldig til å lese etter å ha hørt mange gode omtaler, og blitt skikkelig skuffa. Heldigvis var ikke den første boken i Scott Lynch sin Gentlemen Bastards serie slik. Pitch: en gjeng foreldreløse barn adopteres av en blind prest til å være hans lærlinger. Men presten er ikke blind, guden hans er tyvenes gud, og de foreldreløse barna skal ikke opplæres til å blir prester men sofistikerte tyver. Trenger du å vite mer?

Den første boken, The Lies of Locke Lamora, er satt til byen Camorr – en by bygget rundt ruinene etterlatt av et mystisk, ukjent folk. Dette er en by som kanskje er litt inspirert av Venice, men det er en mye mørkere versjon. Kanaler snirkler seg gjennom byen, som består av tårn bygget av elderglass (et materiale integrert i bakhistorien til Therin, betegnelsen på deres kultur og tro, som ‘Norrøn’). Camorr er omgitt av sjø fylt av blodtørstige haier, språket i boken er til tider veldig vulgært, og de rike holder seg gjerne høyt oppe i tårn ol. – vekk fra den røffe tilværelsen resten av Camorr opplever. Et viktig konsept for denne boken er hva kalles the secret peace of Camorr, som er en avtale mellom byens hersker Duke Nicovante og byens mafiasjef Capa Barsavi: Duke Nicovante overser eksistensen av organisert krim, så lenge ingen stjeler fra nobiliteten og de som arbeider innenfor rettssystemet.

Locke Lamora har en regler-er-til-for-å-brytes-holdning. Dette går i grunn for hele Gentlemen Bastards-gjengen. Boken begynner omtrent samtidig som gjengen setter i verk sin plan for å stjele halve formuen til en Don og Doña. It’s a heist! Hvem elsker ikke en god heist? Boken har blitt omtalt som én del Robin Hood og én del Ocean’s Eleven. Vi har en ikke uarrogant samling av karakterer, typisk kanskje for de som lever av å lyve og lure andre. I motsetting til mange fantasy-helter så har ikke Locke noen spesielle evner, og han er heller ikke spesielt fysisk sterk. Han er vittig, snarrådig, karismatisk og smart. Det er mye god humor her, både en lett og leken humor, og en god posjon galgenhumor også.

En av tingene jeg ikke likte ved Game of Thrones var at det ikke var nok fantasy i starten. Dette er en av tingene jeg synes fungerte veldig godt i The Lies of Locke Lamora. Jeg tror forskjellen er at Scott Lynch har bygget en helt unik verden, så selv om veldig få av karakterene har unaturlige evner, så er omgivelsene såpass intrikate og fantastiske at vi aldri mister den følelsen man gjerne får når man leser fantasy.

Hvis du liker heist, les Gentlemen Bastards. Hvis du liker fantasy, les Gentlemen Bastards. Hvis du har lest Mistborn av Brandon Sanderson og likte den, så vil du like denne (og vice versa). Denne romanen er på mange måter en sterk sjangerbok, så hvis du er fan av én av de to (heist eller fantasy) så kommer du helt garantert til å like denne boken. Til tross for det så var den aldri forutsigbar, og den manglet faktisk en del tropes som slike bøker ofte har.

Jeg er ca. halvveis gjennom oppfølgeren, Red Seas under Red Skies, og er fortsatt storfornøyd. Har du lest Gentlemen Bastards?
Sunniva x

 

** Dette er en kvardagskanonbok

Feature-bilde er fanfiction kunst av Fredrik Dahl

1 comment on “Anmeldelse: The Lies of Locke Lamora av Scott Lynch

  1. Pingback: 'Power readers' og lesepress | Kvardagsbiblioteket

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *