Hvorfor gidder vi alle disse gjenskapelsene av filmer?

Tidligere i vår annonserte Disney at det skulle komme rundt 19 nye spin-offs, live-action remakes osv. filmer, antagelig basert på suksessen etter blant annet Maleficient. I tillegg er The Beauty and the Beast årets mest sette film, og har tjent masse, masse penger. Det er utvilsomt en tid hvor Hollywood graver i arkivene etter enhver populær film som er gammel nok til å kunne filmes på ny. Så hva er egentlig poenget med å hele tiden lage filmer vi alt har sett?

Det er jo ikke bare Disney som gjør dette: vi har flere Spider-Man filmer, King Arthur finnes i diverse ulike former, det er en 2017 versjon av The Murder on the Orient Express på vei, Sherlock er på BBC og kinolerretet. Vi kan ramse opp disse type filmer i evigheter. Det er et par ulike grunner til at filmer lages på nytt, utenom penger, selvfølgelig. Noen filmer er litt for utdaterte for vårt moderne publikum; Alfred Hitchcock sin Rear Window ble gjenskapt som Dysturbia med en yngre protagonist og en enda mer creepy bad guy. Til tross for at den originale versjonen i min mening er mye bedre så er ikke spenningen stram nok for det moderne folk, den er egentlig litt kjedelig sammenlignet med hva vi annser som thrillere nå om dagen. Dette konseptet faller under mange ulike kategorier: spesialeffekter forbedres, danser oppdateres, musikk moderniseres osv. Eller manuskriptet modifiseres til vår samtid, for eksempel ble The Shop Around the Corner til hitten You’ve Got Mail. Her kan filmindustrien også benytte seg av å oppdatere utgåtte politiske aspekter av filmer, som ulike former for diskriminering. Vi fikk den feministiske versjonen av Ghostbusters, med rollen av den klassiske blonde, dumme, vakre assistenten fylt av en mann. Hurra! (Ekstra hurra siden denne mannen var Chris Hemsworth, eller hva?) Andre grunner til at filmer hele tiden lages basert på de samme historiene er at Sony mister rettighetene til Spider-man om de ikke kommer med en ny film hvert x antall år.

Men kunstnerisk sett så tror jeg det er en grunn til for at vi hele tiden ender opp ved de samme historiene: tradisjonelt sett så var ikke mennesker skapere av historier, men fortellere av historien. Vi var hovedsakelig fortellere, ikke diktere. Selv om det helt sikkert alltid har vært dyktige diktere, så satte la vi mye større vekt på fortellerkunsten før enn det vi kanskje gjør nå. Nå skal alt være originalt, vi har lover som beskytter det som er unikt med enhver fortelling, og det kan være litt skummelt å skulle komme opp med noe nytt: er det musikk, noveller, akademiske essay eller tegninger. Det er så mange kunstere nå at det virker litt håpløst å tenke på noe nytt. Før var gjenfortelling den eneste måten en historie kunne overleve på, fordi det var slik en historie spredte seg. De var ikke noen intellektuelle eierskap (Visste du at mange aboriginale stammer ikke ser på kunst som eierskap på samme måte som vi gjør? For dem er et maleri et uttrykk for kunnskapen deres folk holder, og når du når en viss status har du lov til å benytte denne kunnskapen i kunst. Derfor finner du gjerne de samme mønstrene og komponenter i to malerier av ulike kunstnere fra aboriginal bakgrunn). Det var en kunst i seg selv å kunne fortelle en historie med innlevelse. Det er ikke så mange klassiske historiefortellere lenger, de har blitt erstattet med filmregissører? Det er noen regissører som også skriver filmene sine, men stort sett så er de visjonæren for en film: de bestemmer hvordan filmen skal fortelles.

Jeg tror at måten en histore blir fortalt er viktigere enn selve historien. Et eksempel: når Avatar kom ble veldig mange veldig skuffet, og det var jo et litt teit plot. Åpenbart anti-kapitalistisk, de kalte materialet ‘unobtainium’! Men vi var vel alle enige om at filmen var vakker. Jeg ble slått overende av hvor nydelig filmet den var, og over de fargerike plantene. Så jeg koste meg skikkelig jeg, når jeg så Avatar. Det spilte liksom ikke like stor rolle at plottet var litt mellommådig, fordi det ble fortalt i en nyskapende og underholdende måte. Og det er alltid noe nytt å vektlegge i en gjenskapelse av en film: om det er at handlingen flyttes i tid eller rom, om kjønnsrollene byttes om, eller om karakterene får nye stemmer – det er uendelige måter å finpusse og endre en historie. Selv om vi vet hvordan Beauty and the Beast slutter, selv om vi vet hvordan hele handlingen kommer til å gå så ser vi den likevel: vi ser den fordi vi beundrer skuespillerene, fordi vi er interessert i å se hvilke props og sett de kommer opp med, vi vil høre den nye musikken, og vi vil se hvordan fortellingen om Belle og Prinsen blir fortalt denne gangen.

Dette er hvertfall hvorfor jeg gidder disse gjenskapelsene. Hva synes du?
Sunniva x

Feature image credit

0 comments on “Hvorfor gidder vi alle disse gjenskapelsene av filmer?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *