Bokanmeldelse: Lufte gaupene av Julie T. Stangebye

*Leseeksemplar fra Gyldendal

Lufte gaupene er Stangebye sin debutroman utgitt på Gyldendal forlag tidligere i vår. Romanen utforsker ’tilhørighet, lengsel og uro, og den makten vi lar andre mennesker få over oss’ i følge beskrivelsen. I Lufte gaupene møter vi jeg-personen som bor sammen med kjæresten Victor og forsøker å unngå A4-livet. Jeg-personen føler ikke samhørighet med felleskapet og vil helst holde seg lengt mulig unna. Dette går naturligvis utover forholdet med Victor, og et tidligere vennskap med venninnen Pernille. Pernille ser ut til å ha satt et veldig negativt preg på jeg-personen sitt liv; hun snakker ofte om Pernille med Victor.

Jeg-personen tilbringer dagene hjemme i leiligheten til kjæresten ved å mate nabokatten, tenke på å søke på jobber, og å tenke på sitt tidligere vennskap med Pernille. Pernille har reist avgårde for å starte et nytt liv, noe som har gått hardt utover jeg-personen; de to pleide nemlig å være så nære at de sjelden var alene. Romanen blir dermed nærmest en skildring av vennskapssorg; jeg-personen er plutselig blitt alene i verden, til tross for kjæreste.

Jeg synes det er litt vanskelig å skrive en anmeldelse av denne boka siden jeg ikke er helt sikker på hva jeg føler angående den – men jeg vet godt hvorfor jeg synes det er litt vanskelig: Lese gaupene handler nemlig om jeg-personen som ikke føler felleskap til noen eller noe, og sliter med å finne sin plass i verden. Selve handlingen i denne romanen er ikke spesielt original; ungt menneske synes det er vanskelig å forholde seg til å være ansvarlig for eget liv, trekker seg instinktivt unna og havner i en ond sirkel hvor ingenting egentlig fungerer optimalt på noen kanter. Personlig har jeg lest så mange bøker som handler om omtrent akkurat dette at for min del blir handlingen rett og slett for svak i denne romanen – det finnes mange bedre bøker om dette temaet med litt mer interessante vinklinger. Jeg synes Bjørn Gabrielsen fra Dagens Næringsliv kanskje har truffet spikeren på hodet med denne setningen: «Kanskje ikke den type litteratur vi vil ha, men den vi fortjener».

På den andre siden av saken så synes jeg Stangebye skriver bra og engasjerende; jeg leste ut hele boka i løpet av en togreise Bergen-Oslo. Jeg leser gjerne mer av Stangebye i fremtiden, for det er mye potensiale i denne boka. Dessverre falt jeg ikke helt for handlingen, til tross for mange interessante ideer. Er du derimot fan av Erlend Loe, Liv Marit Weberg og denne type roman, er Lufte gaupene likevel en interessant bok å få med seg.

Har du lest Lufte gaupene?
Victoria x

 

PS: Hvis du vil lese en bok som virkelig bra tar for seg den følelsen av å være utenfor felleskapet på en humoristisk måte anbefaler jeg sterkt Liv Marit Weberg sine to romaner Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til og Det er heldigvis ingen som trenger meg.

4 comments on “Bokanmeldelse: Lufte gaupene av Julie T. Stangebye

  1. Fin anmeldelse! Veldig enig i at handlingen faller litt igjennom. Stangebye skriver godt, men boka blir for lik mye annet.

  2. Denne høres ikke ut som noe for meg. Hadde handlingen vært sterkere og det jeg har hørt om den, vært mer positiv, så kanskje. Interessant tittel, da.

    • Kvardagsbiblioteket

      Ja, dessverre leverer den ikke helt det jeg hade håpet!
      – Victoria x

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *