Anmeldelse: Cloud Atlas av David Mitchell

Er det noen andre her som så filmen da den kom ut i 2013 og ikke skjønte noe som helst? Jeg satt omtrent halve filmen og syntes skuespillerene lignet skikkelig på hverandre før jeg innså at det faktisk var Tom Hanks som spilte begge rollene – vent, flere enn to? – og ikke bare Tom Hanks og en som lignet skikkelig. På det punktet følte jeg at det var litt for sent å få med meg poenget, og jeg fikk minimalt ut av filmen. Jeg var derfor også litt skeptisk til boka, til tross for at en venninne anbefalte den sterkt. Men da jeg leste ferdig Laurinda i løpet av den første uka mi på tur trengte jeg en ny bok, og den eneste jeg fant i en bruktbutikk i Ubud som virket spennende var Cloud Atlas. Romanen er skrevet av David Mitchell i 2004, og både denne og andre romaner har blitt nominert til en rekke priser. Det virker i grunn som om Mitchell blir minst longlista for en Man Booker hver gang han skriver noe nytt, og etter å ha lest Cloud Atlas så er jeg ikke spesielt overrasket over det.

Boken følger seks forskjellige liv i en slags russisk tredukke–struktur; vi begynner med Adam Erwing sin stillehavsdagbok omtrent på 1850-tallet, og fortsetter med ulike fortellinger frem til en apokalyptisk verden på Hawaii, for så å gå baklengs for å avslutte med andre halvdelen av Ewing sin dagbok. Hvert liv har en slags forbindelse med det forrige: Robert Forbisher leser Ewin sin dagbok, Somni ser Tim Cavendish sin film, og Zachry ser Somni sin Orison. I tillegg er karakterene merket med et fødselsmerke formet som en komet, og opplever øyeblikk nesten identiske med de andre karakterene. Hver karakter har også sin egen teori om hvordan våre handlinger og våre liv påvirker fremtiden, og hvordan alt henger sammen. Kan man forandre fremtiden om man ser den? Er ett liv nok til å ha en effekt på universet? Hvordan formes fremtiden, er det en metafysisk formel eller har det med makt å gjøre? Romanen utforsker disse spørsmålene gjennom karakterenes egen historie, deres sjelaktige forbindelse med de andre karakterene, og gjennom deres lesing av den teksten produsert av karakteren som kom før dem.

Ikke bare tenker David Mitchell store, kompliserte tanker – denne romanen er et tøft filosofisk stykke tekst – men han demonstrerer også et ufattelig talent for å skrive ulike stiler. Forfattere har ofte ‘sin stemme’, men Mitchell ser ut til å ha ‘alle stemmene’. Hans skildring av en 1800-talls dagbok leser akkurat som andre bøker fra det tidspunktet, og for den apokalyptiske teksten har han skapt en egen syntaks og grammatikk som aldri sjangler. Hver karakter har en helt unik stil, stemme og vokabular. Et absolutt mesterverk!

A half-read book is a half-finished love affair.

Cloud Atlas er ikke en enkel bok, den er lang og den krever at du fem ganger blir avbrutt på et kritisk tidspunkt i en fortelling. Noen av karakterene er også ganske usympatiske – noe som kan være litt frustrerende, men også bidrar til å runde ut denne romanen ved å utforske så mange forskjellige typer. Jeg følte det var en slik bok som noen ganger krevde en pause, fordi det er så mye å fordøye, men likevel en bok jeg kunne lese på i lange perioder som når jeg satt på bussen eller på stranda. På ingen måte en typisk sommerbok, men vil absolutt anbefale den om du er ute etter noe litt mer krevende og tankevekkende.

Sunniva x

2 comments on “Anmeldelse: Cloud Atlas av David Mitchell

  1. Cloud Atlas har stått i bokhylla mi i litt for mange år til at jeg har riktig turt å lese den. Jeg husker ikke helt hvorfor den alltid ble nedprioritert, men den utgaven jeg har er så skrekkelig tung, haha. Ut i fra det du skriver her, tror jeg nesten jeg bare må lese den så fort jeg er ferdig med The Name of the Wind. Styrketrening for både armer og hode!

  2. Denne har jeg på kindle! Tror dog jeg skal la den vente til høsten. Fint med noe lettere nå i sommer 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *