Les Verden: Filippinene

Bare et par dager etter at jeg landet i Filippinene var jeg på ny tom for lesestoff. Men tanke på at engelsk er et av de offisielle språkene der var det en gyllen mulighet til å fordype meg litt ekstra i den filipinske kulturen, og i tillegg krysse av et nytt land på #lesverden lista vår. Jeg fikk et par anbefalinger fra en filipinsk jente jeg møtte på tur, og brukte den ene dagen jeg hadde i Manila til å kikke gjennom bokbutikker. Jeg endte opp med to bøker, Dream Stories av Merlinda Bobis og Smaller and smaller circles av F. H. Batacan.

Dream Stories av Merlinda Bobis
Denne magisk realisme boken var omtrent 150 sider lang, og bestod av en rekke små, merkelige tekster. Boken heter Dream stories fordi de er litt rare og har en litt drøm-lignende flyt. Språket til Bobis er veldig poetisk, og det passer veldig godt lengden på historiene hennes synes jeg. Noen av var litt lengre, blant annet en fortelling om en filipinsk forteller som tryller frem en enorm hvit skildpadde gjennom sin opplesing av myten, og om en ung kvinne med rapunsel-hår som fisker døde kropper ut av en elv (tror denne korte novellen i etterkant har blitt utviklet til en roman). Fortellingene tar for seg både Filippinene og Australia, og gir innblikk til slang, språk og kultur i begge land, men kanskje mest Filippinene.

Bobis har vunnet en del priser for sin litteratur, og skuespillene/radioteaterene hennes har blitt satt opp over hele verden (Singapore, Slovakia, USA, Kanada osv.). Hun flyttet til Australia i 1991 for å ta en PhD, og hun bor nå i Canberra. Dream Stories inneholder noen av hennes første noveller, og samlingen er publisert under navnet White Turtle i USA.

Jeg leste kanskje halvparten av historiene i denne boken. Jeg satte meg fast på samme måte som jeg ofte kan gjøre når jeg leser poesi; historiene ble for flytende, metaforene litt for søkte for min smak. Det var ikke nok konkrete detaljer for meg til å holde meg interessert. Stort sett ble tekstene for like for min del, til tross for at hver idé var unik. Men jeg likte veldig godt novellen White Turtle, hvor den filippinske fortelleren fortryller et australsk publikum med en lokal fortelling om en hvit skildpadde som henter barn etter de dør. Ikke helt min type bok, men for alle som liker poetiske historier, magisk realisme og merkelige idéer så er nok denne lille samlingen perfekt.

Smaller and Smaller Circles av F H Batacan
Siden det var sommer og jeg var på ferie kunne jeg ikke la være å plukke opp en krimroman. Denne boken har også vunnet en rekke priser, blant annet the Philippine National Book Award, og den har blitt filmatisert. En klassisk krimroman stiller med en avdanket, alkoholisert politimann i spissen, men i Batacan sin krim er det en dynamisk presteduo som fører an. Det er i heletatt en utrolig interessant roman for å få et innblikk til de vanskelige forholdene i Filippinene. Øygruppa er kjent for sine nydelige strender og magiske solnedganger, men det er også et land med ekstrem fattigdom og korrupsjon. Gatene i Manila flommer av søppel, slitte hjem og små barn som tigger etter mat. I tillegg er visst kirken fortsatt svært involvert med staten. Vi har altså Fader Saez og Fader Lucero (og disse to dere, de er liksom superhelter i prestekrager, ikke bare er de prester og universitetsprofessorer, men de er også spesialister i rettsmedisinsk antropologi) hentes inn av NBI (National Bureau of Investigation) for å konsultere på en sak hvor en seriemorder dreper unge gutter i et av de fattigste strøkene i Manila. Likene blir funnet i søppeldynga, hvor unggutter ofte tilbringer dagen for å lete etter matrester eller annet søppel de kan selge, med fjesene, hjertet og genetalia fjernet.

Denne boken er interessant fordi den peker ut mange av de store problemene i Filippinene: korrupt politi og ekstrem fattigdom. Til tross for at saken de jobber med veldig åpenbart involverer en seriemorder påstår en rekke høytstående ansatte i NBI at landet deres ikke har seriemordere. Boken viser hvordan noen mennesker vil ofre tryggheten og sikkerheten til de fattige innbyggerne for å fremme sin egen karriere. Et annet tema som oppstår er korrupsjon i kirken og barnemisbruk. Handlingen i boken er satt til 1997, så jeg vet ikke hvordan disse problemene har utviklet seg i Filippinene de siste 20 årene, men Batacan forklarer i et etterord at hun først skrev denne boken som et resultat av sinne for sitt lands situasjon i 1996, og hun skrev den om igjen i 2013 enda sintere for at denne sitasjonen virket enda verre nesten 20 år senere. Batacan er nå journalist, men har tidligere jobbet i det filippinske intelligenssamfunnet i over ti år.

Batacan skriver veldig engasjerende, og det er lett å bla seg fremover i boken. Prestene er spenstige og har en god del humor, de er på ingen måte forelesende typer (boken handler på ingen måte om religion). Det er en veldig søt dynamikk mellom de to prestene, som ikke kan beskrives som noe annet en BFFs. Romanen begynner veldig lovende med en stor sak som må løses, men saken utvikler seg på en veldig umysteriøs måte. Når morderen dukker opp i narrativet er det aldri tvil om at han er den skyldige, og jeg følte meg i grunn litt robbet for sjansen til å bruke mine sylskarpe detektivskills. Trodde hele poenget med en krimroman var at man kunne leke litt detektiv, så jeg ble litt skuffa. Likevel en roman som gir et veldig interessant innblikk til Filippinene.

Har dere lest noe filippinsk litteratur?
Sunniva x

0 comments on “Les Verden: Filippinene

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *