Anmeldelse: Bienes Historie av Maja Lunde

Forrige uke leste jeg ferdig Bienes historie av Maja Lunde – omtrent 2 år for sent i mine øyne! Jeg har hatt boka på hylla over lengre tid, og da jeg så at Lunde sin nye bok, Blå, kommer ut senere i høst tenkte jeg at det var den perfekte tiden til å endelig plukke opp boka.

Bienes historie er en slags klimafiksjons-dystopi: på midten av 2000-tallet forsvinner plutselig alle biene, og menneskeheten dør sakte men sikkert ut. Gjennom de 455 sidene følger vi tre narrativ: i England i 1852 bestemmer William seg for å bygge en helt ny type bikube for å forsørge familien sin; i 2007 i USA sliter birøkteren George med både sønnen og gården. Gradvis begynner bier å kollapse rundt i USA, og livet blir svært tøft for George. I det tredje narrativet, i Kina i 2098, har alle biene forsvunnet og pollinering skjer nå ved at mennesker må bruke mesteparten av tiden sin til å håndpollinere planter for å dyrke nok mat til å overleve.

Tao er en av disse menneskene som arbeider med håndpollinering. Hun bor sammen med mannen og den unge sønnen sin, Wei-Wen, og sparer opp nok penger til at de kan få kjøpe seg retten til å få ett til barn. Så skjer det plutselig noe som endrer hennes – og gradvis resten av menneskeheten sin – liv for alltid.

Dette er uten tvil den mest unorske norske romanen jeg har lest, og jeg er absolutt ikke overrasket over hvor mye fokus amerikanske og engelske forlag legger i denne boka, som lanseres i USA og Storbritannia i disse dager. Jeg tror hovedgrunnen til at den føles såpass unorsk ut er fordi det er en helt annen leseopplevelse fra samtidsromaner om utroskap og skilsmisse (som er en av mine guilty pleasures, men det er ikke til å skyve under teppet at det skrives veldig mange av disse romanene).

«Jeg skalv på hendene mens jeg løftet plastbeholderen med det verdifulle støvet. Vi måtte alle jobbe for å skaffe oss mat, ble det sagt, for å dyrke maten vi selv skulle spise. Alle måtte bidra, selv barna. For hvem trenger utdanning når det tæres på kornlagrene? Når rasjonene blir mindre og mindre for hver måned? Når man må legge seg sulten om kvelden?»

Lundes roman var underholdende fra første side, og de tre perspektivene fungerte veldig bra sammen. Personlig likte jeg best Tao sitt perspektiv fra Kina i 2098, og skulle ønske det var mer av hennes perspektiv i boka. Jeg er derimot enig med andre anmeldere at romanen til tider føles litt treig og at den lett kunne vært endel sider korte – det er 455 gode sider uten tvil, men romanen ville kanskje hatt mer punch om den var litt kortere.

Jeg vet ikke hva jeg forventet da jeg slengte meg på sofaen med boka for første gang, men Lunde overrasket virkelig fra første side. Hennes fortellerevne er storslått og jeg er så glad for at det kommer ikke bare èn, men tre flere romaner fra henne i nær fremtid! Blå ligger og venter på meg i bokhylla – kanskje jeg tar fatt på den over helga?

Har du lest Bienes historie eller andre bøker av Maja Lunde?
Victoria x

2 comments on “Anmeldelse: Bienes Historie av Maja Lunde

  1. Fin omtale. Har ikke lest denne eller noe annet av Maja Lunde selv, men Bienes Historie er en av de bøkene jeg tenker at jeg vil lese etter hvert for det høres veldig interessant ut. Det vil dog ikke være førsteprioritet likevel, men hvem vet, om jeg kommer over den på biblioteket eller noe vil den absolutt vurderes 🙂

  2. Jeg leste Bienes historie da den kom for to år siden, og jeg er helt enig med deg i at den er ganske annerledes enn mye av den andre norske samtidslitteraturen. For meg som ikke er så begeistret for/lei av utroskap, skilsmisser og eksistensielle kriser etc i norsk litteratur, så var denne et friskt pust. Likte den godt! Blir spennende å lese Blå 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *