Den printa boken kan aldri dø

Her om dagen lyttet jeg til Simon vs. the Homo Sapiens Agenda, og da jeg ble ferdig føltes hendene mine merkelig tomme. Det var en av de leseopplevelsene vi alltid ønsker å ha når vi plukker opp en ny bok, en bok som forblir hos deg etter at du er ferdig.

En av mine professorer liker å si, med et glimt i øyet, at den printa boken har holdt på å dø i årevis. Klasses ler alltid litt lettet, for poenget hans er at boken lever jo enda, til tross for hvor ofte den har blitt erklært utrydningstruet. Når det blir snakk om denne problemstillingen, altså bok vs ebok, har jeg alltid tenkt at de vinnende kvalitetene til en fysisk bok ligger i estetikken og komforten. Gleden av å få en gjenstand, noe du kan holde i hendene dine, når du kjøper en bok, og føle vekten av alle ordene. Noe helt annet enn å få en fil sendt til emailen. Å kunne putte den i bokhyllen etterpå, ha den på fanget mens man leser, se hvor langt man har kommet, og at en bok i print aldri går tom for batteri. Men etter å bli ferdig med denne lydboken, som forøvrig var fantastisk opplest av Michael Crouch, ble jeg klar over en annen grunn til at en printet bok alltid kommer til å føles mer riktig enn en ebok, og, måtte jeg her innrømme for meg selv, lydboken.

Så da jeg ble ferdig med Simon vs. the Homo Sapiens Agenda, fullstendig oppslukt, merket jeg plutselig veldig godt at jeg ikke hadde boken i hendene. Til tross for at fortellingen om Simon var over var ikke jeg ferdig, jeg hadde en trang til å bla bakover og oppleve boken igjen med all informasjonen. Se tilbake til de første emailene mellom Simon og Blue, lese igjen et øyeblikk som nå har en mye større betydning enn det virket når jeg leste den først etter å ha sett hvordan boken utviklet seg. Å finne tilbake til et spesifikt punkt på lydfil er nesten umulig, og det blir en helt annen følelse å flicke gjennom sider på en ebok enn gjennom fysiske sider. Jeg synes det er noe poetisk ved å se ordene trykket på papir, og hvordan de ligger på siden, om man vil lese dem igjen, kanskje fordi dikt ofte er en form for tekst som ofte krever et par gjennomlesinger. Å kunne bla, fullstendig skjødesløst, gjennom en bok og la blikket fange det den fanger. Nærmest som et kjærtegn. La boken synke litt mer inn mens man gjenopplever deler av teksten som bidro til at den gjorde et så stort inntrykk. Dette er ikke noe man gjør med lydbøker eller ebøker; noen bøker er så store at de rett og slett må ned på papir, hvor de gir et evigvarende imprint.

I dag var jeg innom sentrum etter universitetet for å se etter Simon i en bokbutikk, for jeg trenger denne boka.
Sunniva x

0 comments on “Den printa boken kan aldri dø

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *