Anmeldelse: En Mann ved Navn Ove av Fredrik Backman

Jeg henger ofte litt etter når det kommer til bøker, som dere sikkert har merket. Men jeg fikk endelig lest denne omtalte boka, og jeg må bare spørre: hva er det med Skandinavia og ‘sinte’ middelaldrende menn? I og med at jeg blir så sinnsykt avhengig av serier bruker jeg heller å sitte å somle på YouTube, og begynte her om dagen å se gamle episoder av Karl & Co. Dermed kunne jeg ikke la være å dra en sammenligning mellom Karl og romanens Ove.

Ove er 59 år, og han er en typisk gretten gammel gubbe (selv om 59 ikke er spesielt gammelt). Hver morgen klokka kvart på seks står han opp, setter på kaffe og går ut og inspiserer boligområdet han bor på. Dette innebærer å sjekke at ingen av bilene parkert på 24 timers parkeringen er de samme som stod der morgenen før, og om det er det ringer han motorvognregisteret for å finne ut hvem som eier bilen, og deretter ringer han eieren og informerer om at bilen må flyttes. Regler er jo til for en grunn, mener Ove. Ting skal være en viss vei. For eksempel biler, Ove kjører Saab. Det har han gjort hele livet, og det er egentlig ingen andre biler som er noe tess. Spesielt ikke Mercedes.

Dere kan jo da tenke dere hvordan det går når det plutselig kommer en bil med henger kjørende inn på boligområdet, selv om det helt klart står skilt om at ingen biler får lov til å kjøre inn på boligområdet. Det skiltet har Ove selv satt opp da han var leder av borrettslaget. Han masjerer ut for å fortelle disse komplette idiotene at det ikke er lov å kjøre bil inne på boligområdet. Bilen tilhører kolossen Patrick og den gravide utenlandske Parvaneh, og deres treåring og syvåring. Parvaneh er derimot en sånn type som ikke er så lett å skremme, og hun finner egentlig Ove ganske humoristisk. Spesielt når han begynner å kritisere Patrick for å ikke kjøre Saab, og for å ikke engang kunne klare å rygge med tilhenger. Altså, hva har samfunnet blitt til når menn ikke lenger klarer å rygge med tilhenger? Ove rygger bilen og tilhengeren på plass mens Parvaneh bare smiler, og senere sender hun jentene over til Ove med middag. Og sånn baller det på seg; selv om Ove egentlig bare vil være alene så strømmer naboene på.

Jeg skal innrømme at jeg var litt skeptisk da første kapittel avslørte Ove i en elektronikkbutikk på oppdrag etter å kjøpe en iPad, han ble litt utrivelig og det går ikke lenge før alle ansatte har ham i vrangstrupen. Men Ove er en sånn type som man blir litt glad i etterhvert. Vi får også i ny og ne tilbakeblikk til hans yngre dager, og hvordan han møtte sin kone Sonja, og om deres liv både det gode og det onde. Romanen minner litt om Jonas Jonassons Hundreåringen som klartert ut av vinduet og forsvant, bare ikke så tilfeldig i hvordan den utfolder seg. En varm bok med mye humor, som minner oss om at det kan være ordentlig fint å kjenne sine naboer. Og at man må være den man er.

Hvilke andre bøker/filmer/serier kjenner dere om grettene gamle, men likevel elskbare, gubber?
Sunniva

0 comments on “Anmeldelse: En Mann ved Navn Ove av Fredrik Backman

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *