Anmeldelse: Jannikeevangeliet av Marjam Idriss

*Leseeksemplar fra Gyldendal

Jeg elsker å lese debutanter og leser kanskje mer debutanter enn noe annet – eller like mye, i det minste. Personlig er det kanskje et underliggende ønske om å selv en gang være forfatterdebutant og en slags påminnelse på dette når jeg ser debutanter født i 1991, 1993, til og med 1998 til tider, som på en bisarr måte tiltrekker meg. Uavhengig av mine utallige grunner til å lese debutanter, er det ingen tvil om at vi lese debutanter – det er jo nettopp de som til slutt blir våre kjære og kjente store navn. Da er det jo veldig bra at det er så mange bra debutanter som plukkes opp av ulike forlag der ute. Marjam Idriss er en av disse.

Jannikeevangeliet handler om Jannike som sakte men sikkert trekker seg tilbake fra samfunn og forventninger, og ender opp med å i hemmelighet bo på rommet til farmora si på eldrehjemmet. Dét i seg selv er svært klassisk norsk samtidslitteratur – unge mennesker som ikke helt orker det hverdagslige og trekker seg unna. Der Idriss sin roman styrker seg er i inkluderingen av en andre hovedkarakter, Layla, og et perspektiv som er særdeles mindre kjent i norsk samtidslitteratur. Layla er asylsøker og bor på asylmottak. Hun søker asyl fra et ukjent land på grunnlag av hennes seksualitet – hun har blitt frastøtt familien sin og er i fare hvis hun blir værende. Vi får ikke følge den delen av historien, men heller fra hun har vært i Norge en liten stund allerede.

Asylmottak er ikke det koseligste stedet å bo på og Layla kommer ikke akkurat overens med de andre som bor der – hun og Jannike møtes for første gang når Layla blir banket opp av en guttegjeng som bor på mottaket og Jannike går forbi. Før hun kan få asyl, må myndighetene ha noen form for bevis på at det hun sier er sant – men Layla vil ikke snakke om det, hun vil helst ikke snakke om noe som helst med noen. Hun ender likevel opp med å få innvilget asyl og da begynner arbeidet: hun må krangle med NAV, må lære norsk, må tilpasse seg. Men Layla er positivt innstilt til alt dette, og før hun vet ordet av det får hun jobb som pleiearbeider på hjemmet hvor farmora til Jannike bor. Og Jannike, da.

Idriss skriver åpent og ærlig, men det er likevel en viss usikkerhet rundt hvor mye av handlingen som er symbolsk og hva som faktisk skjer. I Jannikeevangeliet fungerer dette veldig godt som litterært virkemiddel og tar på ingen måte bort fra handlingen. Jeg ble litt skeptisk da jeg begynte å lese – tenkte at dette her har jeg jo egentlig lest før i andre romaner? Heldigvis tenkte jeg bare det i ett par korte sider og rettet Idriss en mental unnskyldning.

Idriss har skrevet en fantastisk roman om et emne jeg tidligere har hørt mye om men lest lite litterært om, og er det noe jeg ser etter i en leseopplevelse er det noe litt utenom det vanlige – som min kollega sa her om dagen, «why would I want to read about my own life?».

Selv om det er viktig å inkludere skildringer av apatiske unge mennesker i samtidslitteraturen – det er jo ikke uten grunn at de finnes i så store kvanta – er det minst like viktig at vi inkluderer de som trenger stemmen til noe annet enn å filosofere rundt hva man skal gjøre etter videregående og hvor vanskelig det kan være å gå i matbutikken. Det har heldigvis Marjam Idriss fått til i denne fantastiske romanen. Jeg tror vi kommer til å høre mye om denne romanen utover.

Har du lest Jannikeevangeliet?

Victoria x

0 comments on “Anmeldelse: Jannikeevangeliet av Marjam Idriss

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *