YA Spotlight: Turtles All the Way Down av John Green

Etter jeg leste Looking for Alaska og The Fault in Our Stars klarte jeg ikke helt å bestemme meg for om jeg liker John Green eller ikke, og etter å ha lest hans nye roman er jeg fortsatt usikker. Det er deler av bøkene hans som er ordentlig bra, men så er det ting som på ingen måte klarer å overbevise meg.

I Turtles All the Way Down befinner Aza Holmes seg plutselig i hennes gamle kano, på vei ned elva i Indianapolis med sin beste venninne Daisy på oppdrag for å finne ut hvor nabolagets billardær, Russell Pickett, er blitt av, i håp om å vinne en $100.000 gevinst. Dette er en plan Daisy har full tro på, siden Aza pleide å være venn med Russels sønn Davis da de var mindre. Til tross for at dette er premisset for boka, så er denne detektivfortellingen pushet tilbake til minst fjerde rekke. Dette er først og fremst en bok om å leve med angst, om vennskap, om første kjærlighet, og om familie.

Måten John Green beskriver Azas angst gjorde meg så sinnsykt ukomfortabel at jeg til tiden følte meg litt kvalm. Jeg er mulig litt ekstra queasy, men måten Green skrev om Azas tvangstanker rundt mikrobiomien i magen hennes, såret i fingeren som hun alltid river opp igjen, og hennes frykt for ulike sykdommer var så livid at jeg følte det liksom på kroppen min også. Mitt inntrykk er at han beskrev angsten hennes veldig godt – men det er jeg heller ikke i en posisjon til å dømme. Uansett tror jeg at jeg har en bedre forståelse av hvordan en mental sykdom kan føles nå enn jeg hadde før jeg leste denne YA boka, så om ingenting annet var det kanskje fint for meg å lese denne boka kun for den grunnen. I tillegg til å gi et innblikk inn i Azas opplevelse om å forsøke å etablere sitt selv med sin sykdom, så skildrer boka veldig fint hvordan dette også påvirker alle hennes forhold: til bestevenninnen, til moren, og til gutten som kanskje kan bli hennes første kjæreste.

“You’re deflecting.” I just stared at her. “You’re right that self isn’t simple, Aza. Maybe it’s not even singular. Self is a plurality, but pluralities can also be integrated, right? Think of a rainbow. It’s one arc of light, but also seven differently colored arcs of light.”

Dette gjør det merkelig at boka ikke ble reklamert som en bok om mental helse, men heller som en detektiv historie – altså, Aza Holmes? Hun blir konstant referert til av Daisy som Holmesy. Men når det kommer til å være detektiver blir begge de to jentenes karrierer ganske korte, fordi de får egentlig ingen bra ledetråder, og straks etter de treffer Davis så gir han dem $100.000 uansett, som en metode for å sjekke om Aza bare var ute etter pengene eller også interessert i ham. Så faller mysteriet om Russel Pickett vekk, og fokuseres i grunn bare gjennom Davis og hans lillebror Noah sin foreldreløshet nå som faren har reist. At boka rammes inn med dette sub-plottet ble bare rart og malplassert.

En ting jeg ofte har likt med John Green er hvordan merkelig vitenskap ofte finner veien inn i bøkene hans. For eksempel forteller Aza om en slags bakterie som kun kan leve i øyet til en fisk, men kan bare reprodusere i magen til en fugl, så denne bakterien klarer å manipulere fisken til å svømme mot overflaten slik at det er større sjanse for at de blir spist av en fugl – bisart! I tillegg er Davis veldig fascinert av universet, og kan mye om stjerner osv. Alt dette finner sin plass i romanen som metaforer, selvfølgelig, og noen ganger kan det bli litt for mye. Davis forteller Aza om hans favorittstjerne – en stjerne så langt vekk at det tar 12 år for lyset dens å treffe jorden, altså hvis han hadde sett mot jorden fra den stjerna ville han sett inn i en tid da hans mor fortsatt var i livet. Søtt, men kanskje litt for søtt?

“We never really talked much or even looked at each other, but it didn’t matter because we were looking at the same sky together, which is maybe even more intimate than eye contact anyway. I mean, anybody can look at you. It’s quite rare to find someone who sees the same world you see.”

En annen av John Green sine svakheter er at hans ungdommer alltid er så innmari filosofistiske. Utenom Daisy, som snakker om alt og ingenting, så høres sjeldent hans 16-årige karakterer ut som 16 åringer (utenom eksessivt bruk av ordet ‘like’). De høres egentlig ikke ut som noe menneske jeg har møtt noen gang. Jeg føler ofte at han prøver litt for hardt. Prøver for hardt å være filosofisk; å ha sære karakterer meg merkelige trekk (som Daisy sin fan fiction eller Davis sin Ironman figur, som egentlig ikke har noen spesiell betydning utover å være hans favorittleke fra han var ung); å skrive samtaler som ikke bare er prat, men har en større betydning. Denne miksen av sykt voksne ungdommer og ekstremt klissete klisjéer går ikke så godt sammen i min mening. Men noen ganger så slår han til med noe ufattelig quotable tekst, og da er det liksom greit likevel.

“What I love about science is that as you learn, you don’t really get answers. You just get better questions.”

Så alt i alt er jeg veldig ubestemt når det kommer til denne boka, og til John Green generelt. Han skriver mye jeg liker, men også veldig mye jeg ikke liker.

Hva er deres mening om John Green, og Turtles all the way down?
Sunniva x

0 comments on “YA Spotlight: Turtles All the Way Down av John Green

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *