Anmeldelse: Oathbringer av Brandon Sanderson (Stormlight Archive #3)

Siden Oathbringer er den tredje boken i en serie har jeg skrevet denne anmeldelsen i to deler: først kommer en spoiler-fri omtale om serien generelt, for dere som ikke ønsker å få spoilere fra de første to bøkene i serien. Deretter kommer en anmeldelse av Oathbringer, som vil avsløre enkelte ting fra de første to bøkene, som feks hvordan den andre boken slutter, og om enkelte karakterer er døde/levende i begynnelsen av bok tre.

Dere som har fulgt med på Kvardagsbiblioteket har helt sikkert fått med dere at fantasy min absolutte favorittsjanger, og dere har helt sikkert også hørt meg nevne Brandon Sanderson. Han er en av disse vidundermenneskene som er for gode til å være sanne, som skriver tre bøker i året (seriøst) og gjør det alltid eksepsjonelt. Han forfattet Mistborn-trilogien, og fikk æren av å skrive ferdig den siste boken i The Wheel of Time-serien da Robert Jordan dessverre døde før han ble ferdig selv, og har vunnet alle prisene som er å vinne for en fantasyforfatter. Stormlight Archive** er Sanderson sitt mesterverk, en serie som han har jobbet med i flere tiår før den første boken The Way of Kings kom ut i 2010. Oathbringer er den tredje boken i denne episke serien, en bok på 1200 sider, så her har vi fortsatt mye å glede oss til. Og det gjør jeg altså! Stormlight-bøkene er episk fantasy med minst ti ekstra nivåer av episk-het.

Det er ikke lett å vite hvor jeg skal begynne med å forklare hva denne serien egentlig er. Den er episk, det er fantasy, og på mange måter tar den form som en klassisk fantasy bok. Vi får tidlig introdusert våre helter, og det er en ond makt som truer med å ødelegge verden. Men på flere måter er dette en helt unik serie, som ofte går imot klassiske fantasy trekk og gjør noe helt nytt. Den er satt i en verden som regelmessig plages av stormer – stormer som bærer med seg en slags energi kjent som stormlight som lagres i edelstener, og kan brukes til blant annet å gi kraft til teknologi. Det er en verden som har adaptert til mye vann og mye vind, dyrene er ofte skjelldyr og planter har lært seg å trekke inn i bakken for å ikke bli revet vekk av den kraftige vinden. Det er en verden med shardblades og shardplates, sjeldne og mektige våpen og rustninger som kan kutte gjennom alt, og brenner øynene ut av menn når de dør. De gjør en soldat nærmest usårbar, med mindre de sloss en annen shardbearer. Det gir status og rikdom å eie slike våpen, og det duelleres og kriges om eierskapene. Det er også en verden med en rik historie, om mektige krigere kjent som the Heralds, eiere av de ti originale shardblades og bekjempere mot apokalypsen, the Desolation. The Knights Radiants tilhørte også den tiden, en tittel gitt til soldater som kunne bruke stormlight til å utføre overnaturlige ting.

Brightlord Dalinar leder en av ti hærer på the Shattered Plains, ti hærer som individuelt kjemper mot samme fiende. Men de sloss også om de store edelstenhjertene til de gigantiske skjelldyrene som lever i de dype riftene mellom de ulike platåene. Dalinar plages av visjoner om nettene, drømmer hvor han ser fortiden med Knights Radiants. Er dette galskap, eller viktige meldinger? Men fra hvem?

Kaladin, en slave, har blitt satt i en tropp av soldater som er blitt stemplet unnværlige, og har blitt satt til å utføre en oppgave som er synonymt med en henrettelse. Kan Kaladin finne en vei å løfte hmøret de andre mennene sine, gi dem livslysten tilbake? Kan han finne en måte å hindre at så mange av dem dør?

Shallan, en ung kvinne med flammende hår, jobber for Dalinars niese, akademikeren Jasnah. Shallan er en aspirerende akademiker selv, men i hemmelighet planlegger hun å stjele en av Jasnah sine best voktede eiendeler for å kunne redde familien sin fra ruinasjon. Til tross for hennes imminente forræderi lærer hun mye i sine studier med Jasnah, ting som kan bety at the Knights Radiants er på vei tilbake og at krigen på the Shattered Plains ikke bare handler om rikdom.

Jeg vil bemerke om at dette er en bok som kan være litt tung å begynne på. Selv leste jeg de første 90 sidene, og la den fra meg i omtrent ett år før jeg plukket den opp igjen. Dette er fordi boken har to prologer, så tre kapiteler som følger tre forskjellige karakterer (eller noe sånt), slik at 100 sider inn i boka har du fortsatt ikke helt fått fotfestet. Dette er ofte usett i bøker, men i podcastet sitt Writing Excuses har Sanderson forklart at han gjorde det slik likevel fordi det var sånn han ville begynne, og han kom unna med det fordi han antok at lesere som begir seg ut på Stormlight-serien allerede er kjent med hans bøker, fordi det er slik en massiv serie, at de ofte allerede stoler nok på ham som forfatter til å komme over den første kneika – og det er det absolutt verdt!

Oathbringer
Denne boka var bare så bra. Jeg hadde glemt veldig mye fra de to første bøkene, så jeg brukte en god del tid på å google ting eller spørre venninna mi, som også leste den, om ting som feks hva idealene var, eller de ti ordrene for Knights Radiant. Jeg hadde også ufoldige aha-opplevelser hvor jeg feks hadde for eksempel glemt at Adolin drepte Sadeas på slutten av andre boka. Jeg er en ganske treig leser, og 1200 er ganske mye, men i godt over en uke gjorde jeg ingenting annet enn å lese Oathbringer. Det var nærmest slik at jeg tok den med meg i dusjen. Den var altså så bra!

If you could explain something perfectly, then you’d never need art.

Kaladin har altså, i en episk kamp, drept Szeth, The Assassin in White, og Shallan har åpnet the Oathgate til Urithiru, hvor alle nå holder til. Kaladin har flydd vekk i et forsøk på å nå familien sin og varsle om den nye stormen, the Everstorm, som flyr feil vei og forvandler de tamme pashmenene til nærmest dyriske krigere. Adolin blir gitt ansvaret for å etterforske Sadeas sin død, en oppgave som blir ekstra rar da et nytt lik blir funnet, drept på nøyaktig samme måte som Sadeas ble myrdet. Shallan veksler mellom å utforske det enorme tårnet som er Uritiru, hjelpe Adolin med hans etterforsking, og utvikle forskjellige personaer som kanskje blir litt for realistiske. Og Dalinar gjør sin greie, legger vekk sverdet for å prøve seg med politikk. Han er fast bestemt på å forene alle Roshar sine nasjoner unner en allianse for å bekjempe the Voidbringers, men med rykte på seg som the Blackthorn, en ubarmhjertig og brutal soldat, er det få som er villig til å ta hans ord for det når han sier han kommer i fred.

I denne boken ble jeg på ny vanvittig imponert over hvor bra karakterene til Sanderson er. Kaladin er muligens min favorittkarakter noensinne, fordi han er så proaktiv at det alltid er gøy å lese om ham. Jeg elsker action, det er nok derfor jeg er så glad i fantasy, og Kaladin gjør alltid et eller annet. Og det er alltid bad ass, og denne boka skuffer ikke! En annen ting jeg beundrer ved Sanderson sine karakterer er at alle har en svakhet som er først og fremst troverdig, men dette er også en svakhet som har kapasitet til å sette hver og en av karakterene helt ut av spill. Disse svakhetene er alltid til stedet i handlingen, og ikke bare lagt til for å ikke gjøre karakterene for perfekte. Oathbringer er på veldig mange måter en bok hvor karakterene må sloss mot seg selv, på ulike måter. Vi har allerede sett et kapittel i en tidligere bok hvor Kaladin sin svakhet, hans trang til å hjelpe alle, sender ham ned i en depresjon, etter at Syl drar, som nesten tar knekken på ham. Shallan sliter med å finne ut hvem hun egentlig er, og lar seg forville inn i oppfunnete personas – dette ble litt for mye for min del, siden hennes fiktive persona Veil begynner å snakke om Shallan i tredjeperson som om Veil ikke bare er Shallan som later som hun er Veil? Den jenta har garantert noen problemer hun må ordne opp i!

Your ego doesn’t count as a separate individual, Shallan.

Vi får tilbakeblikk til Dalinar sine yngre dager, når han red Gavilar og Sadeas for å forene Alethkar. Det er ganske skremmende å se de tingene Dalinar gjorde mens the Thrill besatte ham, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor andre nasjoner ikke er spesielt tilbøyelige til å prate med Dalinar. Det er faktisk så ille at om tilbakeblikkene hadde kommet noe tidligere i serien ville det vært umulig å se på Dalinar som en sympatisk karakter. Disse tilbakeblikkene spiller en større rolle også enn bare å forklare Dalinar sitt brutale rykte, de ender også opp med å være essensielle til Dalinar sin storyline i denne boka. De leder bland annet frem til minner om hans avdøde kone, som Dalinar ikke klarer å huske navnet på engang. Måten Brandon Sanderson legger frem disse tilbakeblikkene til å påvirke så mange sider av boka er bare én ting denne boka gjør som beviser hans geni som forfatter.

Verdenen vokser også veldig i denne boka. Ikke bare får vi tilbringe mer tid i andre nasjoner, i forhold til å ha handlingen konsentrert til the Shattered Plains, men vi får også et mye bedre innblikk i for eksempel hva spren er, legenden om the Heralds og the Desolation, vi blir bedre kjent med de ulike ordenene av Knights Radiants – stort sett alt blir utvidet i denne boka. Dette gjør meg så vanvittig nysgjerrig på hva som kommer til å skje videre, for det er allerede så episk, og vi har bare kommet til bok tre – hva kan være spart til bok åtte, ni og ti? Men det er veldig spennende å se verdenen vokse, og mye som jeg har lurt på tidligere blir forklart her – sammen med nye spørsmål, selvfølgelig.

Sequels always have to be bigger.

Jeg hadde også glemt hvor morsom Sanderson kan være. Noen av mine absolutte favorittøyeblikk er det vennskapelige banteret mellom Bridge Four (Lopen!!) eller andre soldater, eller merkelige karaktertrekk som at Adolin er så opptatt av mote og utseende. Og skarpe kommentarer slengt mellom Kaladin og Shallan. Pluss at Syl og Pattern er herlige i seg selv.

Alt i alt leverer Sanderson akkurat den boka vi har kommet til å forvente av ham. Spennende, komplisert, nytenkende, episk og fullstendig oppslukende. Dette er utvilsomt den beste boka jeg har lest i år, og jeg har lest mange bra bøker i år!

Dette er nok den lengste anmeldelsen jeg har skrevet, noe som snakker både for hvor stor denne serien er og hvor fantastisk bra jeg synes den er. Har dere lest noe av Stormlight Archive?
Sunniva x

** Denne serien er en del av vår kvardagskanon

0 comments on “Anmeldelse: Oathbringer av Brandon Sanderson (Stormlight Archive #3)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *