NaNoWriMo winner!

Ankomsten av desember markerte slutten av NaNoWriMo, en måned hvor skriveglade sjeler verden om setter seg som mål å skrive 50 000 ord på 30 dager. Dette er noe jeg har visst om i flere år, uten at jeg noen gang egentlig tenkte seriøst på å ta del selv. Frem til hun jeg bor med sa hun skulle gjøre det, og jeg spontant bestemte meg tre dager før at 2017 var året jeg faktisk skulle bli litt seriøs om den romanen jeg ofte tenker at jeg bør begynne på. Til tross for at jeg bestemte meg for å forsøke trodde jeg helt ærlig ikke at jeg skulle få det til – jeg er stort sett ikke så disiplinert for selvmotiverte prosjekter, og spesielt med tanke på at jeg skulle til Tasmania og gå tur i en uke i begynnelsen av november. Men jeg kan også være ganske sta, og endte faktisk opp med 50 137 ord, og kan altså erklære meg selv en nanowrimo winner. Hurra! Jeg skrev en oppsummering halvveis gjennom, men her kommer altså min sluttraport.

Når alt kommer til alt så var Nano mest verdifull som en opplevelse, heller enn produktet jeg nå sitter igjen med. Dette kan være til dels fordi jeg ikke hadde planlagt spesielt mye om den boka jeg begynte å skrive – utenom en veldig (jeg snakker seks punkter) kort outline så hadde jeg egentlig ikke forberedt noe som helst. Jeg møtte på et par utfordringer med tanke på hvordan vitenskap og fantasy-elementene i boka skulle fungere sammen, og har fortsatt ikke helt klart å løse det, så manus er nå et slags lappverk av at jeg ombestemmer meg om hvordan ting fungerte, og derfor henger ikke sammen i det heletatt. I tillegg hadde jeg ikke helt bestemt meg for hvordan jeg skulle skrive en spesifikk karakter, og derfor endte opp med å unngå karakteren, som igjen resulterte i at den første tredjedelen av boka, som jeg planla å være rundt 25 000 ord, faktisk ble hele Nano-manuskriptet mitt. Ops. I tillegg så var det mye fjas og dårlig skriving, så her er det absolutt mye å ta tak i for neste utkast. Men til tross for at jeg neppe kommer til å beholde mye av det jeg har skrevet frem til nå tror jeg denne opplevelsen hjalp meg veldig som aspirerende skribent, både ved å gi meg litt mer selvtillit og i at jeg oppdaget litt hvilke metoder som fungerer for at jeg skal faktisk sitte ned å skrive.

Først og fremst viste jeg for meg selv at jeg kan om jeg bare vil. Hvis jeg setter meg et konkret mål og presser meg selv til å faktisk møte det, så kan jeg skrive 50 000 ord i en måned. Faktisk skrev jeg det meste på to uker, siden jeg tre ganger dro på fjelltur i november. Tidligere har jeg aldri klart å holde meg selv til en skriverutine, eller nådd målene mine hvis jeg satset på for eksempel 1000 ord per dag. Jeg lærte også at jeg kan sette av fulle dager til å skrive. Dette måtte jeg gjøre den siste dagen, hvor jeg fortsatt hadde 7000 ord igjen. Og det gikk helt fint. Altså: jeg kan om jeg vil!

En ting som ofte gjør at jeg mister motivasjon er min interne redaktør, som aldri helt er fornøyd. Fordi dette var et prosjekt som virket ganske uoppnåelig måtte jeg bare ta meg selv i kragen og ikke lytte til den stemmen, for om jeg brukte for lang tid på hver setning ville jeg aldri blitt ferdig. Jeg prioriterte altså kvantitet over kvalitet, og det er nok en tankegang som lønner seg ved skriving av første utkast av en roman. Det er jo vidt kjent at det første utkastet ikke behøver å være bra, det trenger bare å vise deg hva du skal skrive for neste utkast, og da kan man være litt mer obs kvaliteten. Og dette fikk jeg endelig til. Til tross for mangfoldige plotthull så klarte jeg å si til meg selv at det er greit, notere mentalt hva som må fikses etterhvert, men fortsette å skrive.

The first draft is just you telling yourself the story. –Terry Pratchett

Jeg brukte litt ulike metoder for å pushe meg selv til å skrive mye på kortere tid. Jeg ble veldig glad i å bruke The Most Dangerous Writing App, en ordsprint-side der teksten din forsvinner om du stopper å skrive. Mot slutten av Nano brukte jeg denne til å skrive omtrent 50% av det jeg skrev, og det ble en veldig fin måte å komme i gang på om jeg merket at jeg stod litt fast. Det ble mer flyt i handlingen sånn, fordi jeg bare måtte skrive noe, og kom ofte ut av 10 minutter intervaller med en idé om hva som kom til å skje videre. Disse blokkene av tekst ble veldig stream of counsciousness i stilen, men det kan enkelt strammes opp i etterkant. I tillegg prøvde jeg ut Pomodoro metoden, en teknikk som kan brukes til alle slags oppgaver egentlig. Tanken er at du jobber uavbrutt med en eller flere oppgaver i 25 minutter, deretter tar du fem minutter pause, og gjentar dette fire ganger. Altså, tilsammen to timer. Da kan du ta en lenger pause på ca. 30 min, før du begynner på ny så mange ganger du trenger for å bli ferdig med alt du skal gjøre. Dette fungerte sykt bra for de dagene jeg måtte skrive flere tusen ord for å nå målet mitt. En kombinasjon av ordsprinter og Pomodoro gjorde at jeg nå er blitt mye flinkere til å skrive raskere enn det jeg var før Nano.

Så jeg sitter igjen med et diploma om at jeg er en Nano winner, en del lærdom og med en god blokk tekst som kan jobbes med videre. Men det som nok er mest verdifult er å vite at jeg faktisk kan ta meg noen store skriveøkter om jeg vil, og vite at jeg nå har verktøy tilgjengelig for å få det til. Jeg har derfor utfordret meg selv til å skrive 25 000 ord i desember – et litt mindre stressende mål enn 50 000, men likevel en god del tekst.

Gjorde dere Nano? Hva lærte dere?
Sunniva x

0 comments on “NaNoWriMo winner!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *