Gjesteinnlegg: Poesilesing hos Ugla Bar

Vårt første gjesteinnlegg! Dette er skrevet av en god venn, Fredrik Schulstock, om hans opplevelser på poesilesingen hos Ugla Bar i Oslo.

Jeg har en fast avtale hver måned, og denne faller alltid på en tidlig tirsdagskveld, hos det som må være et av Oslos triveligste utesteder. Langs med veggen har jeg min faste plass, og ellers er rommet fylt med likesinnede i godt humør. I det dempede lyset blir det en fantastisk stemning og på de små bordene finner man både halvlitere, tekopper og rødvinsflasker. I det klokken slår syv blir de mange samtalene brutt av stemmen fra mikrofonen, og alt er klart for kveldens store anledning, nemlig poesilesingen på Ugla Bar.

Jeg har alltid vært svak for litteratur, men poesien har en spesiell plass i hjertet mitt. Forholdet vårt har derimot ofte vært litt mer ambivalent. Litt slik som du føler at besteforeldrene fortjener besøk litt oftere eller hvordan du ønsker deg en ren og vakker leilighet, mens helst uten å være den som må rydde og vaske for å få det til. Slik har forholdet mitt til poesien vært – et dikt nå og da, en samling i ny og ne, men aldri har jeg gått helhjertet inn i det. En morgen i august hadde det derimot ramlet inn en invitasjon fra Sunniva til en poesilesing, og noen uker senere hadde jeg rotet meg frem til den rette døren midt i Oslo. Hva som ville møte meg på innsiden var absolutt ukjent, men inn gikk jeg allikevel.

Bare en måned tidligere hadde jeg lest diktene til Ingvild Lothe, og jeg hadde blitt helt hodestups forelsket i det jeg hadde lest. Forventningene var derfor store ettersom hun skulle lese i løpet av denne kvelden. Det å få høre diktene rett fra kilden, slik de var ment til å bli lest, var en stor del av det som hadde overbevist meg om at jeg måtte reise innom. Fra en liten scene leste diktere sine verker, og det tidligere så travle utestedet var nå blitt tatt over av stillheten. Til slutt var det Lothe sin tur til å vandre opp til mikrofonen for å lese. Diktene hennes har en sårhet over seg, og dette brakte hun frem på en helt annen måte enn jeg hadde gjort da jeg leste for meg selv. La trykket på en annen måte, leste i et litt raskere tempo og med en fantastisk troverdighet. Det er mange som leser poesi, men de fleste av oss leser den nok litt for ofte stille for oss selv i vår egen stue eller kanskje mens man sitter på toget. Det er derimot ikke til å stikke under en stol at poesien er en sjanger som oppleves best når den leses høyt. Høytlesingen gjør det enklere å fordype seg i rytmen og i følelsen som hvert enkelt ord gir. Jeg pleier ofte å lese diktene høyt for meg selv mens jeg vandrer rundt i hjemmet mitt, men like ofte ender jeg opp med å fokusere mer på det å lese enn det å oppleve. Når det er en annen som leser for deg, så kan du lene deg helt tilbake, og du får anledning til å virkelig lytte. Det var det jeg gjorde nettopp denne første kvelden, og dette ga meg inntrykk som ennå resonnerer litt rundt i meg flere måneder senere.

Poesisyndikatet er arrangøren bak disse diktlesingene, og jeg må innrømme at jeg vet veldig lite om hvem de er og hva de driver med utover dette arrangementet. En ting er derimot sikkert, og det er at de er svært flinke til å hente inn spennende og relevante diktere fra norsk litteraturliv. Blant dikterne som leser finner man både de erfarne stemmene og debutantene, av begge kjønn og innenfor et bredt aldersspenn. Hvis du er interessert i poesi, men ikke er så bevandret innen sjangeren, så er en slik lesing et veldig godt utgangspunkt, fordi det er en enkel måte å skaffe seg oversikt over norske poeter og hva de holder på med. For min del ble jeg veldig overrasket over slampoesi, en sjanger jeg vanligvis ikke ville funnet på å røre. Jeg ble derimot overbevist etter å ha hørt et følelsesladd dikt fra Martine Næss Johansen om sjokket etter det amerikanske valget. Listen min over forfattere jeg skal se nærmere på begynner nå å bli farlig lang, og diktlesingene er en av hovedgrunnene til dette. Gjennom å lytte får du nye og ukjente impulser som kan få deg til å lete i en del av bokhyllen du ikke en gang hadde tenkt på at eksisterte.

Et nytt sted kan alltid være litt skummelt, og jeg tenkte en del på hva det var som ville møte meg på dette stedet og hvorvidt det ville bli en enkel ting å vinne innpass blant disse litteraturvennene. Jeg kan heldigvis meddele at terskelen for å bli med i det gode selskap er veldig lav, og derfor er det ingen vanskelig sak å finne seg til rette blant både diktere og andre gjester. Jeg har sjeldent vært på et sted hvor det har vært enklere å komme i prat med fremmede enn det er på Ugla Bar. Inntrykket er at dette virkelig er et sted for alle litteraturinteresserte, enten du arbeider i bransjen, skriver selv eller bare vet å sette pris på en god bok.

Hvis du er glad i poesi eller bare lurer på hvordan en poesilesing er, så anbefaler jeg virkelig det å reise innom på et av disse månedlige arrangementene for å få en smakebit. Programmet for 2018 er ikke publisert ennå, men jeg tviler ikke på at det vil bli mange spennende navn som skal lese i året som venter oss!

Fredrik Schulstock er student ved Universitet i Oslo, der han studerer historie og internasjonale studier. Han er også en ivrig leser, og blir sjeldent sett uten en roman under armen.

 

Alle bilder i dette innlegget, inkludert header, er hentet fra Ugla Bar sine nettsider.

0 comments on “Gjesteinnlegg: Poesilesing hos Ugla Bar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *