YA Spotlight: Everything, Everything av Nicola Yoon

Jeg føler at i hele 2017 så jeg denne boka: på instagram, i butikker, på facebook. Og med et så nydelig cover og den fine filmposteren de laget fanget denne YA boka min interesse. En tenårig jente som er allergisk mot verden, nesten aldri har vært utenfor huset sitt, men starter en romanse med nabogutten? Det hørtes jo tross alt lovende ut.

Boken begynner veldig bra. Det er en sånn bok som er kort nok, og lettlest nok at du flyr gjennom den så fort at det nesten ikke er noe poeng i å legge den fra seg. Narrtivet brytes opp her og der med små illustrasjoner, lister eller brev Madeleine har laget, og kapittelene er korte, så det er en utrolig rask bok. Madeleine er sjarmerende, og det er lett å like henne og hennes lille verden hjemme sammen med sin lege mamma og sykepleier, Carla. De spiller fonetisk Scrabble og ser på filmer og er bestevenninner ikke fordi de må, men fordi de er det.

If my life were a book and you read it backward, nothing would change. Today is the same as yesterday. Tomorrow will be the same as today. In the book of Maddy, all the chapters are the same.

Så flytter Olly inn i nabohuset, og gjennom en merkelig men morsom scene som involverte en bundt-kake begynner de å kommunisere over mail. Så over IM, og Olly er søt, morsom, og som en helt vanlig gutt, som driver med parkour og har et hemmelig sted oppe på hustaket. Han kaller Madeleine for Maddy eller Mad eller Mads. Madeleine tar mot til seg og spør om Olly kan komme på besøk, og det får han så lenge de ikke har kroppskontakt og sitter på hver sin side av rommet, og moren til Madeleine ikke får vite om det. Jeg skal innrømme at jeg forelska meg i Olly sammen med Madeleine, og en av styrkene i denne boka var nettopp hans karakter. Han var en helt vanlig gutt, han hadde sine problemer som han ikke alltid snakket om, han visste ikke alltid de riktige tingene å si, men han føltes mer realistisk for den grunn.

En dag bryter de reglene: Madeleine krever at Olly skal lære henne å stå på hodet, og mens hun vakler opp ned kommer han brått glidende over rommet for å støtte henne opp. To hvite hender på to brune ankler. Dette punktet, berøringen, var det punktet i boken som jeg var mest interessert i, og kanskje hadde flest spørsmål jeg aldri fikk besvart om. Olly kan ikke berøre Madeleine i tilfelle han har vært i kontakt med noe som hun er allergisk mot, men hvordan har det seg at moren til Madeleine og Carla begge forlater huset daglig og kommer inn, og kan klemme og ta på Madeleine, men Olly kan ikke? Han må gjennom en seriøs decontamination prosess, så hvorfor må ikke også Madeleine sin mor og Carla også dette hver gang de kommer tilbake fra the Outside? Hvordan skal de to kunne klare å opprettholde et romantisk forhold når de egentlig ikke kan berøre hverandre, Madeleine ikke kan forlate huset? Dette blir fort Madeleine sitt eksistensielle problem, og mens hun strever med dette strevde jeg med å se for meg hvordan de kunne få sin happily ever after?

I was happy before I met him. But I’m alive now, and those are not the same thing.

Jeg var enormt nysgerrig på hvordan historien kom til å utvikle seg, og hvordan Yoon skulle løse denne situasjonen på en tilfredstillende måte. Var dette en av de sjeldene YA bøkene som ikke endte lykkelig? Jeg så for meg en kreativ, genial tvist som skulle gjøre at dette tilsynelatende dødsdømte forholdet skulle gi mening, om de holdt sammen eller om de slo opp. Her ble jeg fullstendig skuffet – på samme måte som jeg synes den avsluttende episoden av 13 Reasons Why gjør hele resten av serien overflødig og meningsløs, har denne boka en avsluttning som fikk meg til å kaste hendene i været og kikke meg om rommet i oppgitthet. Slutten er forenklet i sammenligning til hvilke problemer Madeleine møter gjennom boka, den er cheap og på ingen måte tilfredsstillende. Da jeg ga den til en venninne etter at jeg hadde lest den anbefalte jeg henne rett og slett og stoppe noen kapitteler før den slutter.

Det var en fin bok, og jeg ble investert i forholdet til Madeleine og Olly, men når det kom til det punktet hvor Yoon virkelig kunne fått sjansen til å vise seg frem som en smart forfatter feilet hun fullstendig. Jeg skulle veldig ønske Yoon levde opp til de løftene hun ga meg som leser i begynnelsen av boka, fordi jeg synes utgangspunktet om å skrive om jenta som er allergisk mot verdenen var så sinnsykt bra. Dette er en ekte sykdom som mennesker faktisk må leve med, og jeg skulle så gjerne sett en fenomenal YA bok om nettopp det.

Har du lest Everything, Everything? Hva synes du om hvordan boken sluttet?
Sunniva x

1 comment on “YA Spotlight: Everything, Everything av Nicola Yoon

  1. Pingback: Anmeldelse: Love, Simon | Kvardagsbiblioteket

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *