Anmeldelse: The Subtle Art of Not Giving a Fuck av Mark Manson

Amount of fucks mentioned in this book: a fuckload
Amounts of fucks I give about this book: 6/10

Denne boken har fått mye oppmerksomhet for å være det motsatte av det en selvhjelpbok tradisjonelt er – isteden for å få lesere til å aspirere til positiv tenking, bedre selvdisiplin, og nå nirvana gjennom meditasjon eller ryddige hjem, oppfordrer Manson oss til å spørre oss selv: why do I give a fuck? Boken starter med en klar og konsis introduksjon til hans filosofi: ‘when we give too many fucks, when we choose to give a fuck about everything, then we feel as though we are perpetually entitled to feel comfortable and happy at all times, that’s when life fucks us.’ Det gir jo mening – hvis du bryr deg om alt så har alt potensiale til å skape et problem som gjør livet ditt litt vanskeligere.

Who you are is defined by what you’re willing to struggle for.

Mansons filosofi er altså ikke så kontroversiell som jeg hadde sett for meg etter å ha hørt boken omtalt som nettopp det motsatte av mange andre selvhjelpsbøker. Han har det samme målet som mange andre livsstilbøker, et bedre, mindre stressende og vanskelig liv – et lykkeligere liv – han bare mener at dette bør oppnås ikke ved å bli flinkere til å være positiv, men bli flinkere til å ikke la alt i livet være en kilde til problem. Eksempel: denne helga har det regnet i Melbourne, og skiftet min på jobb har blitt avlyst to dager på rad pga. dårlig vær – det er over 200AUD jeg aldri kommer til å se, som jeg på et vis har mistet, akkurat som om jeg har kjøpt noe elektronikk billig på eBay og aldri ser pengene eller tingen jeg kjøpte igjen. Så jeg kan irritere meg over pengetapet, tenke på alt jeg kunne gjort med de pengene, eller jeg kan akseptere at jobben min er værforbeholdt og bruke de to dagene fri jeg plutselig har til å gjøre andre ting.

Developing the ability to control and manage the fucks you give is the essence of strength and integrity. We must craft and hone our lack of fuckery over the course of years and decades. Like a fine wine, our fucks must age into a fine vintage, only uncorked and given on the most special fucking occasions.

Men misforstå ikke – poenget er ikke å aldri gi noen fucks, men heller å spare dem til ting som faktisk betyr noe. Så etter en kort introduksjon går boken nærmere inn på hvordan man skal lære seg å ikke gi så mange fucks, og forklarer balansen mellom for mange og for få fucks osv. Jeg var både entusiasisk og motivert da jeg begynte boka – Manson skriver med humor, og som nevt følte jeg at denne filosofien ga fullstendig mening. Men ettersom han fortsatte med mer detaljer innrømmer jeg at han mistet meg litt, ikke nødvendigvis fordi jeg ble uenig med ham, men fordi mye av det han sa er ting vi vet, og jeg begynte å la tankene drifte (bør nevnes at jeg ofte hørte denne boken på lydbok mens jeg syklet til jobb, og derfor også hadde andre ting å tenke på). Som er min erfaring med de fleste selvhjelpbøker jeg leser så følte jeg boken kunne vært mye kortere. Kanskje dette bare er min metode å lese på, at jeg fort mister interessen etter den førte, korte forklaringen om hva forfatterens filosofi var. Manson går inn på verdier, ambisjoner, vennskap og forhold og familie, og forklarer hvordan du selv kan finne ut av hvilke aspekter av livet ditt er verdt å gi noen fucks om, og hvilke som heller fortjener et skuldertrekk og no fucks given.

Likevel – Manson backer alltid opp sine poeng med eksemplarer fra virkeligheten, og disse er ofte ikke bare treffende men også veldig interessante i seg selv. Min favoritt var om Hiroo Onoda, en japansk soldat under andre verdenskrig, som ble satt på en av stillhavsøyene med beskjed om å ikke trekke seg tilbake uansett hva. Da hans tropp ble redusert til kun fire soldater trakk de seg inn i jungelen og begynte en guerilliakampanje ved å brenne gårder osv. Men siden de ikke hadde kontakt med omverdenen fikk de heller ikke med seg at krigen etterhvert ble ferdig, og de fortsatte sin kampanje i årevis etterpå. Til slutt var kun Onoda igjen, og han hjemsøkte øya i tiår og ble nærmest en mytologisk skikkelse. Da Onoda endelig kom tilbake til Japan, etter over tretti år, følte han ikke at det Japan han kom tilbake til var hans hjemland, det var for forandret, og han led – men det var en lidelse uten mening, i motsetting til alt han gikk gjennom i jungelen. Han var derfor lykkeligere i jungelen, hvor han levde i ensomhet og av mat han kunne skaffe fra naturen, fordi det hadde vært et liv som ga ham mening.

No matter where you go, there’s a five-hundred-pound load of shit waiting for you. And that’s perfectly fine. The point isn’t to get away from the shit. The point is to find the shit you enjoy dealing with.

Alt i alt er det en bok som har mange gode poenger. Manson støtter opp poengene sine med både anekdoter og vitenskap, og han skriver både godt og med humor.

Sunniva x

0 comments on “Anmeldelse: The Subtle Art of Not Giving a Fuck av Mark Manson

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *