Anmeldelse: Idioten (The Idiot) av Elif Batuman

*Leseeksemplar fra Solum Bokvennen

Hvis du har sett på mine favorittbøker på Goodreads eller noensinne hørt meg snakke om mine favorittbøker, vil du kanskje legge merke til at jeg svært ofte blir veldig lett begeistret for typiske campusromaner, altså romaner som finner sted på college- og universitets-campus og hvor handlingen er sentrert rundt personer og situasjoner nært knyttet til universitetsopplevelsen. Mine favoritter i sjangeren (av de mange men likevel få jeg har lest!) er The Secret History av Donna Tartt (forøvrig min favorittbok noensinne, tror jeg), Rules of Attraction av Bret Easton Ellis, The Marriage Plot av Jeffrey Eugenides og Nice Work av David Lodge, for å nevne noen få.

Idioten er enda en campusroman i rekken av mange. Det som derimot skiller Idioten fra andre bøker i sjangeren er rett og slett kvaliteten, samt en handling som – til tross for at majoriteten av boka utspiller seg på Harvard University i USA – tar ideen om en campusroman et steg videre og beveger seg over grensa mellom campus og verden rundt.

Året er 1995 og Selin, datter av tyrkiske immigranter til USA, begynner på første året på Harvard. For Selin er college en verden ulik noe annet hun har opplevd, og det er svært underholdende å lese hennes syn på ulike hendelser og karakterer fra begynnelsen av boka. Romanen åpner med en linje om at Selin aldri har brukt e-post før hun ankommer Harvard:

«Jeg visste ikke hva e-post var før jeg begynte på college. Jeg hadde hørt om det, og visste at jeg på en eller annen måte kom til å «ha» e-post. «Du kommer til å bli så hipp,» sa min mors søster, som hadde giftet seg med en dataingeniør»

Åpningssetningen i romanen viser seg å ikke bare fortelle mye om Selins opplevelse med e-post, men også det meste som regnes som en naturlig del av å gå på universitetet. Selin er quirky, en litt typisk not that kind of girl, og kommenterer verden rundt henne svært ærlig og til tider uten særlig empati for at ikke alle i verden er Harvard-student som henne selv.

I bunn og grunn er Idioten en roman om å være forelska for første gang og hvor bra og vondt det er. Selins forelskelse er dog kun en liten del av narrativet, og fungerer mer som rammeverk enn faktisk handling. For det handler om Selin og den eldre matematikkstudenten Ivan, som er fra Ungarn og straks er ferdig på Harvard, og om hvordan de to litt tilfeldig begynner å utveksle e-poster om alt og ingenting etter å ha tatt samme seminar i russisk. E-postene mellom Selin og Ivan er spesielt interessante og veldig kontemporært for tiden romanen er satt i – Selin venter ofte nærmere enn uke og noen ganger lengre før Ivan svarer, og venter konsekvent selv like lenge før hun svarer. Det er svært forskjellig fra dagens momentante samtaler via Facebook, Snapchat, WhatsApp – og dermed veldig typisk for tiden boka er satt til.

Selin er en svært interessant hovedkarakter som tilpasser seg alt og alle rundt henne, til tross for at hun har vansker for å forstå hvorfor andre mennesker tar de valgene de gjør. Dette i seg selv er relativt uvanlig for en hovedperson i en roman – hvor er drama? hvor er konfliktene? Til slutt blir det likevel Selins tilpasningsevne som skaper dramaet – i forholdet til Ivan, med venninnene sine, i forholdet til familien sin. Det ser nemlig ut som Selin ikke er flink til å ta valgene som fører henne dit hun vil – i stedet drøyer hun og stiller spørsmål.

«Plutselig slo det meg at kanskje poenget med å skrive ikke bare var å skildre noe i fortiden, men også å forlenge nuet, som i Tusen og én natt, å strekke ut tiden helt til neste ting skjedde»

Når det første året på universitetet går mot slutten, synes Selin det er vanskelig å bestemme hvordan man best burde tilbringe sommerferien. Venninnene skal ut og reise, klassekameratene skal ha internship, og Ivan skal hjem til Ungarn før han begynner på universitet i California på høsten. Det ender med at Selin litt tilfeldig møter en kamerat av Ivan som oppfordrer henne til å ta del i det årlige engelskprogrammet i Ungarn hvor Harvard-studenter bor hos lokale familier og lærer de engelsk. Selins avgjørelse om å ta del i programmet skjer på samme måte som resten av hennes avgjørelser: litt basert på instinkt, litt fordi det virker enkelt og praktisk, og så er det jo selvsagt viten om at Ivan kommer til å tilbringe sommeren i Ungarn, også.

Så, som med det meste annet i livet sitt, reiser Selin til Ungarn – etter en kort visitt til Paris med en av romkameratene sine – og sklir relativt lett inn i familiene hun bor hos. Til tross for språklig trøbbel og uenigheter, går det likevel fint – og Selin bruker de fleste våkne minuttene til å tenke på Ivan. Alikevel lar hun være gang på gang å ringe ham – er det kanskje en for enkel løsning for henne å ringe ham og derfor lar hun være? I likhet med at Selin ønsker å bli forfatter, men likevel velger bort internships som kan fremme den karrieren, virker det som om hun helst vil at forholdet mellom Ivan forblir komplisert for å kunne utsette det neste steget. Det er svært naivt – og dermed svært troverdig for en hovedkarakter som er 19 år gammel.

«…jeg hørte på stemmen hans at han smilte. Han var glad for at jeg hadde det vondt. Og jeg visste at jeg hadde følt den samme gleden hver gang han hadde nevnt at jeg hadde såret ham. Var det gøy for oss å gjøre hverandre vondt? Betydde det at det ikke dreide seg om kjærlighet? Det kunne da ikke være dette som var kjærlighet?»

Idioten er en svært interessant og original versjon av den campusromanen jeg liker så godt, men jeg synes til tider det kunne vært litt mer handling som drev romanen videre – i en roman som er nærmere 500 sider lang, ble det til tider litt treigt – mine øyne kunne romanen tjent seg på å være endel kortere. Mye av det ekstra materialet kommer av at både Elif Batuman og Selin er svært intellektuelle, og romanen inkluderer derfor mange referanser til litteratur, politiske hendelser og generell viten, som fungerer godt som virkemiddel og for å skape riktig nittitalls- og college-stemning. Jeg har lest andre anmeldelser hvor enkelte ikke har likt hvor mye referanser det er til relativt obskure bøker og lignende, enkelte mener det føles pompøst og litt elitist, men personlig synes jeg ikke det var spesielt avskrekkende – kun et tegn på at forfatteren og jeg har ulike kulturelle referanser.

«Jeg sa ha det først, for å være tapper. Jeg trodde fremdeles at tapperhet på en eller annen måte ville bli belønnet.»

Jeg slukte Idioten relativt fort – over en uke på vei til og fra jobb – og koste meg til tider svært mye. Jeg tror Idioten har mulighet til å bli en av de bøkene vi referer tilbake til i lang tid fremover, men romanen bærer likevel preg av å være nettopp en debutroman. Jeg vil til tross for dens mangler anbefale å lese Idioten; personlig ser jeg allerede frem til Batuman sin (forhåpentligvis) neste roman og krysser fingrene for at hun tar med seg det beste fra Idioten.

Victoria x

0 comments on “Anmeldelse: Idioten (The Idiot) av Elif Batuman

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *