Anmeldelse: Alias Grace av Margaret Atwood

Grace Marks er kjent som en av 1800-tallets mest mystiske kvinner: hun ble dømt til medskyldig i drapet på arbeidsgiveren sin Mr. Kinnear og hans husholderske, og elskerinne, Nancy Montgomery, og fikk dødsstraff. Men advokaten hennes klarte å få dødsdommen endret til livstid, fordi hun ikke var mer enn 15 år. Hun satt i fengsel i tretti år, før hun ble ‘pardoned’, og etter det vet ingen hvor hun ble av. Det som skapte så mye snakk om denne spesifikke saken var at Nancy var gravid utenfor ekteskap, at Grace var så ung og vakker, og at hennes side av historien og den James McDermott fortalte var varierende og ukonsistente. Det ble aldri bevist om Grace Marks var en kaldblodig morder, eller et uheldig vitne.

As they appeared at the Court House. Accused of Murdering Mr Thomas Kinnear and Nancy Mountgomery

When you are in the middle of a story it isn’t a story at all, but only a confusion; a dark roaring, a blindness, a wreckage of shattered glass and splintered wood; like a house in a whirlwind, or else a boat crushed by the icebergs or swept over the rapids, and all aboard powerless to stop it. It’s only afterwards that it becomes anything like a story at all. When you are telling it, to yourself or to someone else.

Enter Margaret Atwood, alles favoritt forfatterinne når fakta skal spekuleres. Som hun har bevist gang på gang har hun et særegent talent for å bygge en fiksjonel fortelling ut av fakta: alt som skjer i The Handmaid’s Tale er ting som har blitt gjort mot kvinner en eller annen gang i historien. På samme måte har Atwood bygget denne boken rundt det hun kunne finne av fakta om livet til Grace Marks, og om rettssaken og om arbeidet som ble gjort i etterkant for å få henne frigjort.

Murderess is a strong word to have attached to you. It has a smell to it, that word – musky and oppressive, like dead flowers in a vase. Sometimes at night I whisper it over to myself: Murderess, Murderess. It rustles, like a taffeta skirt across the floor.

I Atwood sin versjon av Grace Marks sitt liv kommer en fiksjonel psykiatriker, Simon Jordan, for å undersøke saken hennes. Han har blitt kontaktet av en gruppe folk som aktivt prøvde å få Grace frigjort, og de håper at Dr. Jordan skal bevise at Grace er uskyldig. Mest interessert i Grace sin mentale helse – siden hun har vært innom asylum, lider av hysteri, og mange tror at hun er gal – heller enn mordene hun kanskje eller kanskje ikke begikk, begynner Simon Jordan å intervjue Grace i håp om å kunne grave frem til de undertrykte minnene om den dagen Mr. Kinnear og Nancy ble drept. Grace påstår at større deler av den dagen er borte fra minnet hennes. Grace begynner derfor å fortelle om sitt liv, fra hun forlot sitt hjem i Irland og reiste til Kanada til hun endte opp som tjenestepike for Mr. Kinnear. For Dr. Jordan utvilker møtene seg raskt til noe mer personlig – Grace sin tilstedeværelse i hans liv blir fort innfiltrert i Simons syn på sitt eget liv, hans drømmer om å åpne sitt eget asylum, om hans ungkartilværelse og hans mor som bestandig er ute etter å gifte ham vekk.

If we were all on trial for our thoughts, we would all be hanged.

Grace er en fullstendig oppslukende karakter. Kapitler fra hennes synspunkter skifter mellom å fortelle om hennes hverdag i fengsel, og en monolog hvor hun forteller om fortiden sin. Hun avslører aldri noe om hun selv tror hun er uskyldig i de kapitelene hvor hun snakker om nå-tid, og hun er uansett en fullstendig upålitelig forteller. Men i hennes samtale med Dr. Jordan er hun utvetydig om sin uskyld, og mens fortellingen nærmer seg den dagen hvor mordene ble begått sitter leserene helt på kanten av stolen. Kommer hun til å huske? Er hun skyldig eller uskyldig? Hvordan kommer Margaret Atwood til å skrive denne delen av historien, dette kritiske punktet, uten noe form for fakta? Tror Atwood at Grace er skyldig eller uskyldig? Jeg vil ikke avsløre noe, men jeg kan garantere deg at du aldri i ditt liv ville gjettet hvordan det øyeblikket utspiller seg – med mindre du har sett TV-serien.

Atwood er alltid en fryd, og jeg vil påstå at Alias Grace er den mest gripende boken jeg har lest av henne så langt. Har såvidt begynt på serien nå, og er spent på å se hvordan den gjør seg på skjerm.
Sunniva x

 

Bildet i headeren er tatt fra Netflix sin adapsjon av Alias Grace.

1 comment on “Anmeldelse: Alias Grace av Margaret Atwood

  1. Jeg så TV-serien nylig, og ble grepet av historien! Dumt å se TV-serien først, men med en så god anmeldelse må jeg jo bare lese boken likevel.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *