Les Verden: Menssmerter av Kopano Matlwa

*Leseeksemplar fra Solum Bokvennen

Jeg hadde sett denne boka florere på internett en stund og da jeg oppdaget av Solum Bokvennen skulle gi ut boka på norsk, følte jeg det var på tide å slå. Noen uker senere dukket boka opp i posten (tusen hjertelig takk til Solum Bokvennen!) og jeg tok den med på ferie. Menssmerter er den tredje romanen av Kopano Matlwa, en sør-afrikansk forfatter. Matlwa har i tillegg til å være en fantastisk forfatter legeutdanning – hun skrev sin første roman mens hun fullførte medisinstudiet sitt! – og arbeider som lege.

I Menssmerter møter vi Masechaba, Chaba, som i likhet med Matlwa nettopp har begynt å arbeide som lege på et offentlig sykehus i Sør-Afrika kort tid etter oppløsningen av apartheid. Den første delen av romanen er en refleksjon tilbake til Chabas barndom, da hun fikk mensen for første gang og blodet aldri sluttet å komme. Vi får innblikk i Chabas konstante redsel for at blodet skal lekke gjennom tamponger, bind og klær, vi følger henne når hun takker nei til overnatting hos venninner av frykt for flekker av blod på madrasser, og gjennom de intense smertene som kommer av menstruasjonen.

“Jeg forteller Ma om alt det forferdelige som vårt folk utsettes for hver dag og som ikke er dokumentert. Jeg forteller henne at noen må lage en oversikt over alt det fæle som skjer med dem, med meg, med oss. Noen må skrive det ned.»

Før det plutselig en dag slutter. Plutselig blør hun normalt, kanskje enda mindre enn normalt – hun har fått gjennomført et inngrep for å hjelpe med smerten og livet ser plutselig mye lysere ut. Så hun bestemmer seg for å studere medisin og deretter for å bli lege.

Det er når hun begynner å jobbe på et sykehus at Chaba blir kastet ut i en verden som er mye vanskeligere enn hun kunne foresett, og sakte begynner hun å vurdere om hun egentlig passer til legeyrket. Hvordan klarer man å ikke bli personlig involvert i smerten man ser og behandler? Når man er omringet av ikke bare fødsler, men også død av ulike kalibre – hvordan takler man som menneske at noen du behandler dør og det ikke er din skyld selv om det føles slik?

“Jeg er en feiging. Hvis dette var apartheid, ville jeg ha vært et av de tause hvite menneskene som bare sto der og så på at det skjedde.»

(…)

“Jeg har ikke tenkt å la henne ta innersvingen på meg. Hun er alltid på utkikk etter drama der det ikke er noe. Noen ganger har jeg lyst til å be henne reise tilbake til sitt eget land og fikse sine egne problemer og slutte å blande seg i våre. Men det ville jeg aldri si. Det er ikke en hyggelig ting å si. Det er heldig for meg at jeg er født i Sør-Afrika. Det er ikke hennes feil at hun ikke er det. De som har, bør gi til dem som ikke har.»

På sykehuset møter hun Nyasha, en annen lege fra Zimbabwe, og ender opp med å flytte inn sammen med henne, til morens misnøye. Sør-Afrika er nemlig fortsatt et land med fremmedfrykt og forakt selv etter oppløsningen av apartheid, en fremmedfrykt Chaba blir konfrontert med gradvis. Nyasha er svært politisk bevisst og kritiserer sør-afrikanernes negative syn på alle innvandrere. Det blir stadig flere konflikter mellom sør-afrikanerne og innvandrerne innad sykehuset, og til slutt oppretter Chaba en underskriftskampanje for å forsøke å få en slutt på diskrimineringen. Kampanjen tar seg raskt opp – mye raskere enn Chaba kunne forestilt seg – og hun får støtte fra flere kanter.

Dessverre er det også mange sør-afrikanere som ikke liker det hun gjør. Og de vil helst lære henne en lekse.

“Jeg tror jeg var oppesen. Jeg trodde jeg var spesiell, usårlig, utvalgt. (…) Det er ingenting usedvanlig med min opplevelse, det skjer overalt, hver dag. Det spiller ingen rolle at jeg er høyt utdannet, lege, at jeg startet en underskriftskampanje som kom i avisen. Jeg har en skjede. Det er det eneste som teller.”

Chaba blir mot slutten av romanen utsatt for et overgrep; overgriperne sier de skal straffe henne for at hun kjemper for innvandrernes rettigheter. Det er brutalt og vondt – både for Chaba og leseren. Det er tung for leseren å se hvor enkelt en kvinnes stemme kan forsvinne og hvor enkelt menn mener de kan sette kvinner på plass. Matlwa setter også på spissen hvor viktig det er at kvinner støtter og hjelper andre kvinner – hvem skal ellers gjøre det?

Menssmerter handler om rasisme, vold, kjønn og situasjonen for unge kvinner i Sør-Afrika selv etter apartheid. Det er oppvekkende å lese en samtidsroman med holdninger man – naivt nok – tenker hører mest til flere tiår siden. Det er nettopp derfor Matlwas roman er en viktig fortelling med flere tema som mange kvinner vil kjenne seg igjen i, om det så er i ett av temaene eller alle. Chabas valg gjennom romanen risikerer til tider hennes egen sikkerhet for å forsikre andres, men Chaba er likevel en svært menneskelig hovedperson som både tar valg man som leser kanskje ikke er enig i og som enkelt las påvirke av utenforstående faktorer.

Jeg vil anbefale denne boka til alle. Menssmerter tar for seg vanskelige tema og selv om det ikke er grusomt grafisk, er det likevel beskrivelse av overgrep og vold tilstede og det er greit å være obs på det i forkant. Jeg kommer uten tvil til å bestille Matlwas andre bøker i nær fremtid, og i mellomtiden ser jeg frem til å gi denne boka videre til noen andre som burde lese den.

Her kan du lese om flere bøker vi har lest som del av #lesverden!

Victoria x

1 comment on “Les Verden: Menssmerter av Kopano Matlwa

  1. Så fin omtale! Det høres ut som en interessant (og viktig!) bok — den må jeg lese 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *