Anmeldelse: Eleanor Oliphant is Completely Fine av Gail Honeyman

Noe det beste med å jobbe i forlag er at alle rundt deg er omtrent like bokinteresserte som jeg er – når vi ikke designer, forsøker å selge, eller snakker om bøkene våre, så snakker vi ofte om andre bøker. For å få et avbrekk fra våre egne bøker, har en liten gruppe der jeg jobber laget oss en bokklubb, og denne lille perla av en bok var andre bok ut! Eleanor Oliphant is Completely Fine, Gail Honeyman sin debutroman, vant svært nylig Costa First Novel Award 2017 – omtrent samtidig som det ble kjent at Reese Witherspoon har kjøpt filmrettighetene. Denne romanen gjør det med andre ord særdeles bra om dagen – den har i tillegg ligger på toppen av bestselgerlistene i Storbritannia i flere uker om ikke måneder, og kom ut i pocket-format akkurat i tide for bokklubben vår.

Til tross for lovord og priser, var det likevel først da jeg begynte å lese boka at jeg innså at hypen var fullstendig fortjent. Det jeg først trodde var en koselig om ikke litt tragisk rom-com/chick lit roman viste seg å være en av de mest overraskende og velskrevne bøkene jeg har lest på lenge.

Eleanor Oliphant er naturligvis hovedpersonen i denne boka, og til forskjell fra hva tittelen tilsier viser det seg relativt raskt at hun ikke er akkurat completely fine. Eleanor er en særegen karakter, en kvinne i slutten av tjueårene som arbeider i administrasjonen for et grafisk designbyrå og gjør så lite ut av seg som mulig. Hun har faste rutiner som helst ikke skal endres og er ikke spesielt imponert over de fleste medarbeiderne sine, som i hennes øyne både sløser bort tid og penger på firmafester, julebord og livsstilene deres.

“If someone asks you how you are, you are meant to say FINE. You are not meant to say that you cried yourself to sleep last night because you hadn’t spoken to another person for two consecutive days. FINE is what you say.”

Hver fredag går hun i matbutikken og plukker med seg en pizza, enkle matvarer, og en eller to flasker vodka. Disse flaskene drikker hun gradvis gjennom helga, da hun sjelden forlater huset om det ikke er for å dra på jobb, i butikken eller for andre nødvendige gjøremål hun ikke kommer unna. Hun drikker kalkulert og mister aldri kontrollen – det er hennes eget valg å drikke vodkaen. Hver onsdag til samme tid ringer moren hennes fra et ukjent sted – vi får vite at Eleanor aldri møter moren sin i virkeligheten, men aldri vite hvor moren befinner seg – og forteller Eleanor hvor forferdelig hun er som datter. Siden det er en ukentlig hendelse er Eleanor relativt uberørt av morens ord, og det hele er kun en naturlig del av hennes ukentlige vaner.

Det er når Eleanor brått kommer i snakk med Raymond, en ansatt i IT-avdelingen på kontoret hennes, at ting gradvis endrer seg for Eleanor. Raymond forsøker gang på gang å komme i snakk med Eleanor, men Eleanor er ikke interessert i vennskap eller andre mennesker generelt. Da de tilfeldigvis tar følge et stykke på vei hjem en fredag ettermiddag, blir de begge vitne til at en mann faller om på gata. Eleanor, som er ukomfortabel med de fleste menneskelige interaksjoner, blir dratt inn i denne mannens verden ettersom Raymond insisterer på at de begge burde besøke ham på sykehuset i ettertid.

“Some people, weak people, fear solitude. What they fail to understand is that you don’t need anyone, you can take care of yourself.”

Som en slags reaksjon på de plutselige nye hendelsene i livet sitt begynner Eleanor å prøve nye ting; vi får bli med mens hun får en manikyr og forlater salongen med et “tusen takk, men jeg tror ikke jeg kommer tilbake for jeg kan gjøre det like bra selv hjemme”, når hun farger og klipper håret hos frisør for første gang på år og tårøyd forteller frisøren at “you made me shiny”, og når hun overrasker seg selv ved å gjøre ukjente valg og nyte følelsen av å gjøre noe nytt.

“You’ve made me shiny, Laura,” I said. I tried to stop it, but a little tear ran down the side of my nose. I wiped it away with the back of my hand before it could dampen the ends of my new hair. “Thank you for making me shiny.”

Eleanor er en sær og sjarmerende hovedperson, og det skildringen av henne er ofte på kanten mellom å fremstille henne som en irriterende person og samtidig en man gradvis begynner å like svært godt. Mens Eleanor utvikler seg og vi som leser lærer mer om hvorfor hun er som hun er, blir hun en mer sjarmerende karakter og dermed en bedre hovedperson.

Det som skurrer gjennom Eleanor sin historie er forholdet til moren hennes. Hvorfor ringer hun på samme tid hver onsdag? Hvorfor snakker hun så stygt til Eleanor? Hvorfor møtes de aldri i virkeligheten? Det skjedde nemlig noe forferdelig da Eleanor var barn, og gjennom hele romanen ligger det åpenbart noe og bobler i bakgrunnen. Selv når det blir klart hva som har hendt, er det likevel usikkerhet rundt hva Eleanor faktisk husker og hva andre har fortalt henne.

“Whenever I’d been sad or upset before, the relevant people in my life would simply call my social worker and I’d be moved somewhere else. Raymond hadn’t phoned anyone or asked an outside agency to intervene. He’d elected to look after me himself. I’d been pondering this, and concluded that there must be some people for whom difficult behavior wasn’t a reason to end their relationship with you. If they liked you — and, I remembered, Raymond and I had agreed that we were pals now — then, it seemed, they were prepared to maintain contact, even if you were sad, or upset, or behaving in very challenging ways. This was something of a revelation.”

Fortellingen om Eleanor i seg selv var en underholdende leseopplevelse, som bare ble høynet da en uventet tvist blir avslørt nære slutten av romanen. Det er denne tvisten – som jeg absolutt ikke vil avsløre! – som har gjort boka til den suksessen den er. Uten de siste 20-30 sidene hadde Eleanor Oliphant vært en fantastisk sjarmerende roman om en kvinne litt utenfor normen; med de siste sidene er romanen en leseopplevelse jeg vil anbefale vidt og bredt. Jeg regner med at norske forlag allerede har øye på denne romanen og at de ikke er lenge til vi får en norsk oversettelse, for Eleanor Oliphant er en romankarakter som fortjener all oppmerksomheten hun har fått og enda mer.

Victoria x

3 comments on “Anmeldelse: Eleanor Oliphant is Completely Fine av Gail Honeyman

  1. Ble veldig nysgjerrig på denne Eleanor Oliphant jeg! Liker så godt at karakteren virker litt smårar, men at den karakteristikken faller naturlig, og ikke nødvendigvis er et problem. Det bare er sånn.

    • Kvardagsbiblioteket

      Ja, hun er virkelig en merkelig karakter, men til forskjell fra mange andre bøker er det ikke en karakteristikk som må endres men heller noe som gjør Eleanor til den hun! Anbefales virkelig.
      – Victoria

  2. Favorittboka mi!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *