Anmeldelse: Norsk Pop-Poesi av Mona B. Riise

* Bok sponset av Pax forlag

I de siste årene har diktformen forandret seg, flere unge mennesker både skriver og leser dikt. Noen mener at disse diktene ikke egentlig er dikt lenger, men uansett hva det er så fungerer det. En reformasjon har skjedd, og dikt er ikke lenger bare assosiert med de britiske romantikkerene og episke ballader om Odysseus. I Norsk Pop-Poesi tar Mona B. Riise for seg den mest populære diktformen av alle: sangtekst. Kan vi kalle sangtekster poesi? De er utvilsomt beslektet, men er de nærme nok? Dette er også et tema mange i litteraturverdenen har en mening om, og en debatt som spraket spesielt da Bob Dylan ble tildelt Nobelsprisen for Litteratur i 2016. Uansett hva din personlige mening om hvor grensen går mellom sang og litteratur, eller sang og poesi, så er premisset for denne boka et spennende et.

I gamle Hellas kalte de dikt ta mele – poesi som skal synges. Som Lillebjørn Nilsen forteller i ett av bokens intervjuer: Lyrikk betyr opprinnelig ord som synges til strengeinstrumentet lyre.

Boken består av en blanding av utdrag fra sanger fra norske artister, og intervjuer med norske tekstforfattere som blant annet Lillebjørn Nilsen. Til tross for at det er en rekke ulike artister i denne boka var det få jeg kjenner til eller selv hører på, dette er sannsynlig et resultat av at jeg ikke hører på veldig mye norsk musikk, men uansett gjorde det at boken antagelig snakket mindre til meg enn til noen som delte mer av sin musikksmak med Riise. Naturlig nok har hennes personlige smak informert innholdet i boken, så dette er en faktor som kan ha mye å si for i hvor stor grad du finner boka interessant.

Fordi jeg også ikke kjente til musikken leste jeg også de fleste tekstene som om de var dikt – en merkelig opplevelse. Sang-poesi er skrevet til en helt annen rytme enn den vi ville lest den til om vi ikke kjenner musikken, så hvert tekstutdrag ble et litt merkelig eksperiment hvor jeg prøvde å gjette hvordan sangen ville blitt sunget. Ofte følte jeg at det var litt vanskeligere å finne rytmen til sangteksten enn det ville vært hos vanlige dikt. Samtidig var det en veldig interessant måte å lese tekst på, uten å la musikk og vokalist påvirke hvordan jeg leste teksten. Dette stiller spørsmålet: er det feil å lese sangtekst ut av kontekst av sangen? Siden den er skrevet for å gå med musikk? Hvor går grensen mellom sang og litteratur? En veldig interessant debatt som lesing av Norsk Pop-poesi sannsynligvis kommer til å engasjere deg i – om så bare mens du leser boka.

Eg har på en måte to roller. På den ene siden har eg lyst til å skrive tekster som er poesi, og så har eg lyst til å skrive raptekster. Eg ser på det som to motstridende ting. Det er litt forvirrende. Noen sangtekster syntes eg både ser bra ut på papiret og høres bra ut, mens andre mundtige tekster kan være veldig bra sanger, men ser bare dumme ut på papitet. –Lars Vaular

Jeg har ikke kommet til noen konklusjon om disse spørsmålene, men synes det er veldig interessante. Jeg følte nok at de fleste av tekstene dratt frem i denne boken enten var litt rare å lese uten musikk til, eller de var av en sjanger som ikke faller inn under min smak. Konspetet rundt boken snakker veldig til meg, derimot, så vil anbefale å ta en kikk om poesi og norsk musikk er av interesse. Her er to eksempler på sangtekster som jeg likte veldig godt å lese, og gjerne kunne vært et vanlig dikt for alt jeg vet.

 

Hva synes dere – er det en tydelig grense mellom sang og poesi? Blør de to sjangerene inn i hverandre?
Sunniva x

0 comments on “Anmeldelse: Norsk Pop-Poesi av Mona B. Riise

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *