5 gule bokanbefalinger til påskeegget

Inneholder omtale av leseeksemplar fra forlag, markert med* 

Til tross for at påska tradisjonelt sett assosieres med en god krimbok, er det ingenting i veien for å lese andre gode bøker når man først har en flere dager fri! Personlig har jeg Jo Nesbø sin nyeste, Macbeth*, på bokhylla og planlegger å la den bli min første (ja, faktisk) Nesbø bok. Jeg digget jo både Margaret Atwood sin Hag-Seed og Anne Tyler sin Vinegar Girl, som begge er en del av samme Shakespeare-prosjekt som Nesbøs nyeste, så krysser fingrene for at Macbeth er en like god modernisering.

Siden dere mest sannsynlig har mer enn nok krimbøker liggende til påska, tenkte jeg heller å anbefale 5 gule bøker som i tillegg til å være gule også er skikkelig bra!

Conversations with Friends av Sally Rooney

Åh, denne romanen har fått fantastiske omtaler og gjort det glimrende på bestselgerlistene, og man trenger ikke lese mange sidene før man kjenner at det er velfortjent. Conversations with Friends er Sally Rooneys debutroman om to venninner i Dublin, Frances og Bobbi, som begge er studenter. De er også bestevenner – samt tidligere kjærester – og bruker mye av fritiden sin til å opptre sine spoken word poetry rundt i Dublin. Det er når de møter fotografen Melissa, som er i tretti-årene og vil skrive en reportasje om diktene deres, at deres liv ser ut til å virkelig begynne. Melissa er åpenbart mer interessert i Bobbi, for Bobbi er den mest høylytte av de to, mens Frances er den rolige og observerende delen av vennskapet. Frances trekkes derimot mot Nick, Melissa sin skuespiller-mann, og relativt raskt starter de en affære som blir Frances sin virkelige sexual awakening. Det handler også om rastløsheten som er typisk for middelklasse-barn når de er midt mellom utdanning og det virkelige, voksne liv. Hvordan vet man hva man skal gjøre med livet sitt? Hva hvis man ikke vil noe som helst? Det finnes mange romaner med samme tematikk som Conversations with Friends, men i mine øyne er dette en av de beste. Rooney skriver godt, til tider virkelig på grensa til satirisk – eller er det hele kanskje satirisk? – og vennskapet mellom Frances og Bobbi er sårt, vanskelig og sterkt – med andre ord som ethvert vennskap i den virkelige verden.

«People are always saying someone looks like me, I said. And then when I see the person it’s always someone plain-looking and I have to pretend not to mind.»

Carry On av Rainbow Rowell

I en verden umiskjennelig lik den vi alle elsker fra Harry Potter sitter Simon på toget tilbake til siste året på skolen. Vi er i England, og skolen heter Watford (som forøvrig er der studio til filmene ligger, nå et slags museum som høyt anbefales!). I løpet av de siste syv årene har Simon blitt kidnappet, drept drager, reddet skogen fra utslettelse osv osv, han har satt en rekke ting i flammer, på mange måter er han en bombe som bare venter på å gå av. Han er stort sett håpløs med trylleformler, men han har tilgang til mer magi enn noen annen trollmann. Det har vært spådommer som har forutsett ham, han er utvilsomt Den Utvalgte. Han har også utviklet et dysfunksjonelt, gjensidig hatfullt og veldig paranoid forhold til sin romkamerat og erkefiende, Baz, som er en vampyr. Men til tross for alt dette så er det ikke rart at Simon (som er foreldreløs btw) gleder seg til å komme tilbake til Watford, det er hjemme.

Dette boken er rett og slett morsom. Simon snakker femti prosent gjennom skuldertrekk, har helt forferdelig bordskikk, og legger ikke så veldig mye tid i å planlegge og analysere; om det er noe han ikke liker lar han være å tenke på det, og tar ting som det kommer. Er det en drage som truer, så løper han for å drepe dragen – det er ikke mer komplisert enn så. Jeg ler ikke ofte høyt av bøker (utenom Terry Pratchett) men denne lo jeg godt av. Også er det jo selvfølgelig kjærlighetshistorien, og her er det ikke små saker heller: det er fiendskap, det er trekantdramaer, det er heterofil turned homofil, det er vampyr vs menneske. Det er alle YA kjærlighetshistorier fra historien av YA pakket inn i en.

“It’s the good things that hurt when you’re missing them.”

Mirror, Shoulder, Signal av Dorthe Nors

Sonja er 40+ og kan ikke kjøre bil. Som et forsøk på å ta tak i livet sitt melder hun seg på kjøretimer. Hun begynner også å meditere, det skal jo tross alt sies å hjelpe, og dessuten forsøker hun å gjenoppta kontakt med søsteren sin. Problemet er bare at Sonja heller vil spise kake enn å meditere. Og søsteren svarer ikke på noen av forsøkene hennes på kontakt. Og kjørelæreren Jytte vil ikke ha henne skifte gir selv. Mirror, Shoulder, Signal handler om å finne seg selv når ingen er der til å hjelpe deg finne veien, skrevet av en av Danmarks mest ypperlige forfattere.

«Jytte’s living proof, Sonja thinks, of how far you can move without getting anywhere.»

All Our Wrong Todays av Elan Mastai

Åh, kjære dystopi, hva skulle jeg gjort (lest) uten deg? Til tross for et svært saturated dystopi-marked, utgis det til tider svært gode eksempler på sjangeren. I All Our Wrong Todays tar handlingen sted i en verden som er akkurat slik menneskene på 50-tallet så for seg: det er 2016, og vi har bevegelige fortau, flyvende biler, og avokadoer blir aldri umodne. Som resultat av en ulykke ender vår hovedperson Tom Barren opp i det virkelige 2016, som i hans øyne ser ut som et dystopisk wasteland. Hvordan kommer han seg hjem igjen? Og – etterhvert som han oppdager de ulike delene av det virkelige 2016 og hans liv i denne alternative verden – vil han egentlig reise hjem igjen?

“There’s no such thing as the life you’re supposed to have.”

På motorveiene av Runa Fjellanger*

Utover dystopier og krim er påska en glimrende tid til å lese de norske debutantene du ikke har fått med deg enda. En av de er Runa Fjellanger, som ble nominert til Tarjei Vesaas debutantpris for romanen På motorveien tidligere i år.

På motorveiene er en kort roman med mye innhold. Anna og Ida drar fra motell til motell på kjøretur i Europa, og Anna får sterke tilbakeblikk til barndommen da hun tilbragte mange somre på motorveiene i Europa med foreldrene sine. Det er et til tider merkelig maktforhold mellom Anna og Ida, som er i et litt ustabilt kjærlighetsforhold. Handlingen skildres fra Anna sitt perspektiv, og det er naturligvis et relativt ensidig perspektiv gjennom hele boka – til tross for at Anna ofte drøyer ting altfor langt, føles det aldri som et overtråkk mot Ida. Jeg ble spesielt imponert over Fjellanger sin oppbygging av Anna og Ida som par og som individer; det føles aldri flatt eller urealistisk. Fjellanger sin roman er en sterk debut om usikkerhet, grenseløshet, og, som bokas beskrivelse tilsier – «å såre dem som står en nærmest.» Hvis det ikke er ting de fleste kan kjenne seg igjen i, så vet ikke jeg. Anbefales å lese hele boka på en gang om du kan.

«Ida snakker til Silje og Silje snakker til Ida, Ida ser på Silje og Silje ser på Ida, Anna er ikke sjalu, hun er ikke det, men hun føler seg usynlig, hun prøver å vise dem ting, hun peker på hus hun også, sier de er fine, eller rare, men de husene hun synes er fine synes de er rare og de hun synes er rare veit alltid Silje at har hatt enorm arkitektonisk betydning eller var hjemmet til en eller annen fyr Anna aldri har hørt om.»

God påske da, dere!

Victoria x

1 comment on “5 gule bokanbefalinger til påskeegget

  1. Pingback: Interessant i Bokverden #76 : Norske bokblogger

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *