Anmeldelse: Love, Simon

Som dere kanskje vet så er vi sykt Simon fans her på Kvardagsbiblioteket. Da jeg leste ferdig boka ferdig i fjor høst stirret jeg i taket i sånn ti minutter, før jeg bladde om til første side og begynte på nytt (figurativt sett altså, hørte den på lydbok). Det var derfor fint å vite at en film var i vente. Jeg prøvde å holde forventningene mine litt mediokre men jeg var sinnsykt spent på å se den—selv etter at den første traileren fikk filmen til å se litt basic ut var jeg veldig klar på at dette var en av de få filmene jeg faktisk skulle se på kino. Men filmen fikk så bra ros da den endelig kom ut at da jeg dro med meg hele venninnegjengen min her i Melbourne for å se den. Vi hadde med oss sjokolade, popkorn og potetgull, og var skikkelig klare for å kose oss!

For dere som kanskje ikke er kjent med Simon: Simon vs the Homo Sapiens Agenda er en YA roman av Becky Albertalli, som nå altså har blitt adaptert til en film. Simon er sytten år og homofil, men ingen vet om hemmligheten hans utenom en annen homofil gutt på samme skole—Blue. De to skriver eposter til hverandre med hvert sitt pseudonym, så Simon vet ikke hvem Blue egentlig er. Boken begynner med at en av Simon sine skolekamerater, Martin, avslører at han har sett noen av Simons eposter, og han truer med å avsløre Simon for hele skolen om Simon ikke hjelper Martin å date Simon sin bestevenninne Abby. Slik blir altså livet til Simon en komplisert balanse mellom å holde sin egen hemmelighet og navigere sine vennskap, uten å samtidig miste hvem han egentlig er. En helt fantastisk nydelig bok som alle burde lese. (Les vår fulle anmeldelse her)

Men altså, filmen–vi satte oss ned midt i salen, fant frem popcornet, så en rekke kjipe reklamer og så, endelig: My name’s Simon, and for the most part my life is totally normal. Helt fra begynnelsen satt vi med et glis rundt munnen. Filmen mistet litt av den pop-kulturiske ungdomsstemmen som Simon hadde i boken, men i stedet hadde den en humor som fikk oss til å le fra begynnelse til slutt. En av mine favoritter var da Simon forestilte seg hvordan det ville være om alle måtte komme ut, selv om de var hetrofile (se klippet under). Det var også en fantastisk scene hvor Simon og Nick snakker om jenter og sex på fest, som minnet litt om Skam: den var fumlende, ærlig og minnet oss om at disse guttene faktisk bare er sytten år og egentlig ikke vet hva de driver med.

De har gjort en del endringer fra bok til film. Jeg vet ikke helt hvorfor, for jeg synes at boken virket veldig adapterbar slik den var, men jeg synes stort sett at det funket. Den var annerledes nok til at det ble lettere å tenke på den som separat fra boken. De har forandret dynamikken mellom Simon og vennene sine litt, så selv om du har lest boken får du deg kanskje en overraskelse eller to. Simons storesøster er blitt kuttet ut, og lillesøsteren Nora er mye yngre enn i boken. I tillegg har skolen hans fått en rektor (inspektør?) som er en fjasete karakter som det er umulig å ikke le av—jeg synes hvertfall han var ganske morsom, selv om de kanskje dro spøken litt for langt mot slutten. For ikke å nevne dramalæreren—ei dame vi alle helst skulle hatt i livene våre.

De har også vært ganske kreative med hvordan de løste epostene mellom Simon og Blue—de lar Simon sine gjettinger om hvem Blue er prosjektere inn i filmen, slik at ulike skuespillere ‘spiller’ Blue og leser hans eposter gjennom filmen. Dette er også løsningen deres på å hinte til de stadig dypere følelsene Simon utvilker for Blue. Akkurat på dette punktet følte jeg at de ikke helt nådde mål; hvor vi i boken ser hvordan Simon gradvis forelsker seg i Blue, så virker han ikke like lojal mot Blue i filmen. Det virket ikke som om de ulike guttene Simon forestiller seg at kan være Blue fanger Simons interesse fordi han tror de er Blue, heller, han tror de er Blue fordi de alt har skaffet Simons interesse. Derfor mistet filmen litt av den romansen som gjorde boka så fin for meg. Filmen hadde heller et litt større fokus på å komme ut av skapet, og det gjorde den veldig fint. Samtidig nailet de foreldrene til Simon, spilt av Jennifer Garner og Josh Duhamel—de er foreldregoals, de er merkelige og morsomme, og de kommer garantert til å røre deg til tårer.

Alt i alt så var denne filmen en fullstendig suksess. Den levde nok ikke helt opp til boka—jeg synes de mistet litt ev sjela til Simon, og hans forhold til Blue. Men den Simon vi fikk fungerte mer enn godt nok, og ja, jeg ble litt småforelska i Nick Robinson (igjen—han spilte jo Olly i Everything, Everything, og selv om filmen ikke var noe bra så sjarmerte Robinson meg da også) og jeg glemte helt å forbinde Kathrine Langford med Hannah fra 13 Reasons Why. Det sagt, så hadde gutta her ingenting å vise mot skuespillet til Tarjei Sandvik Moe og Henrik Holm—det ble rett og slett tamt i forhold. Men jeg følte meg nok litt blank i øya da vi var kjørte hjemover, og jeg satt med den følelsen når man ikke klarer å la være å snakke om en fin bok/film. Jeg ble forelska i Simon helt på ny, og da jeg kom hjem tok jeg med meg boka til sengs. Får altså ikke nok av den gutten!

I følge filmweb har filmen norgespremiere 15 juni, så jeg anbefaler at dere booker en billig billett til London med Ryanair og ser den der (neida, joda).
Sunniva x

0 comments on “Anmeldelse: Love, Simon

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *