Anmeldelse: Ready Player One by Ernest Cline

Det er 2045, og virkeligheten har i stor grad blitt erstattet av en virtuell realitet kalt OASIS. The OASIS er en miks av alt som finnes på ekte—skole, jobb, shopping—og en magisk, fantasiverden som i stor grad virker basert på D&D; man kan dra på oppdrag, samle magiske gjenstander og trene opp avataren sin. Det er her Wade Watts tilbringer store deler av sin dag, som avataren Parzival. Wade er foreldreløs, venneløs, lever hos sin usympatiske tante og har alt i alt en ganske kjip situasjon i virkeligheten—the OASIS er derfor den perfekte flukten. Spesielt med tanke på den episke skattejakten som foregår: da skaperen av the OASIS, James Halliday, dør uten en arving etterlater han et påskeegg gjemt et eller annet sted i det massive OASIS universet. Den første som finner dette egget vinner kontroll over the OASIS og Halliday sin enorme formue. For å finne egget må man løse gåter basert på 80s popkultur trivia, og dermed finne tre nøkler som åpner tre ulike porter. Plutselig er 80-tallet inn igjen: klesstil, musikk, film, litteratur, kanskje til og med frisyren? Men til tross for de millionene av brukere på the OASIS tar det fem år før den første nøkkelen blir funnet, og med sin ledelse i skatten på Hallidays påskeegg befinner Parzival seg plutselig i en bisarr tilværelse hvor han både er ekstremt berømt og i stor fare.

Jeg var umiddelbart interessert i denne boken da jeg hørte hva den handlet om: en slags skattejakt/videogame med masse 80-tallsreferanser? Denne boka måtte jeg lese. Og jeg skal være ærlig, ideen er nok bokas sterkeste side; boka sliter med veldig mange andre aspekter, spesielt med hvordan verdenen er fremstilt. Det er tydelig at Cline har enorm kunnskap rundt det han snakker om, altså 80s kultur og videospill, og han har derfor funnet opp en VR som er veldig kul: her finnes alt mulig, planeter med bare klassiske Arcade games, perfekte replikaer av ulike bygninger fra populære og obskure filmer. Men dessverre har ikke Cline tenkt av leserne hans kan plukke opp hint om verdenen ettersom vi leser, så boken begynner med diverse infodumps om hva the OASIS er, hele Wade sin livshistorie, hva skattejakten går ut på, hvem James Halliday er, og hvordan virkeligheten er på vei til å kollapse. Det var til tider frustrerende hvor overtydlig boka ble, og alt som forklares forklares ned til hver minste detalj.

Det er også en del aspekter av boka som er litt vanskelig å tro på, og jeg tenker spesielt på en korporasjon kalt IOI som gjør alt i sin makt for å finne egget først. De har en hær av avatarer, en rikt budsjett og en haug med ansatte som jobber med å løse gåten til egget; altså har de militær makt, rikdom og kunnskap som burde gjort dem overlegene i skattejakten. Tvert imot, det en gjeng med tenåringer som, individuelt, først løser den første gåten. Gåtene er også ikke spesielt intellektuelle, det krever ikke nødvendigvis en særdeles smart person som kan tenke utenfor boksen, heller kreves bare enrom, ekstensiv kunnskap om alt 80s og Halliday. Det ble derfor vanskelig for meg å tro at det tok hele fem år å løse den første gåten, og at alle de som jobber for IOI ikke fant svaret tidligere.

I felt like a kid standing in the world’s greatest video arcade without any quarters, unable to do anything but walk around and watch the other kids play.

En ting jeg ikke hadde vanskelig for å tro på, derimot, var motivasjoner bak de ulike karakterene. Selv om påskeegget lovet makt og rikdom så dabbet jakten på det av for de fleste i løpet av de fem årene hvor ingen klarer å finne det første egget, det er en fristende premie, men de fleste ga opp etter at det virket enten umulig eller for tidskrevende. Men for Wade så var påskeegget en vei ut av hans fattigdom, men han vil også vinne for å forhindre at the OASIS faller i hendene på IOI. De har lovet at om de vinner skal de begynne å ta en månedlig betaling for å bruke the OASIS, noe Wade sannsynligvis ikke ville hatt råd til. For Wade er the OASIS det som er ekte, det er her han går på skole, hvor han har venner, hvor han liker seg.

I created the OASIS because I never felt at home in the real world. I didn’t know how to connect with the people there. I was afraid, for all of my life, right up until I knew it was ending. That was when I realized, as terrifying and painful as reality can be, it’s also the only place where you can find true happiness. Because reality is real.

Til tross for at boken snubler seg litt fremover—det er åpenbart at den kunne trengt en litt strammere edit—så hadde Cline interessen min fra Parzival løser den første gåten. Det er et par litt lange, kjedelige perioder innimellom hvor skattejakten legges litt på is, og boken forsøker å utforske andre elementer av boken, som for eksempel forholdet mellom de ulike karakterene. Til tross for at jeg synes at boken hadde et potensiale som den absolutt ikke levde opp til, så var det hele tiden spenning i hva svaret på den neste gåten var. Den vant meg også litt over i hvor plausibelt det hele virker, at en gang i fremtiden hvor vi har ødelagt planeten såpass at virkeligheten er et gruelig sted, at vi kommer til å søke tilflukt i en virtuell verden hvor alt kan være mulig.

Jeg leste denne på lydbok, og jeg er gjerne litt mindre kritisk til en bok som jeg får lest til meg. Derfor plaget ikke de svake teknsiske aspektene av boka meg like mye som de nok ellers ville gjort. Samtidig var det en veldig spennede fortelling, så om du er villig til å lukke øynene for litt fumlende teknikk så vil jeg absolutt anbefale denne.
Sunniva x

0 comments on “Anmeldelse: Ready Player One by Ernest Cline

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *