Anmeldelse: Alt er Barndom av Fredrik Hagen

*Leseeksemplar fra Flamme forlag

Fredrik Hagen var kanskje mitt beste bokfunn i fjor—jeg elsket debutsamlingen hans Jeg kom plutselig til å slutte å tenke på deg, så da jeg så at han allerede hadde en ny bok i vente var jeg nokså begeistret. Alt er barndom matcher: rød istedenfor grønn, men med det samme glatte, myke papiret. Hvor Jeg kom plutselig til å slutte å tenke på deg var en refleksjon over død, er Alt er barndom en refleksjon over livet; hvordan det kommer, uten at du spør om det, plutselig er du der. Og etter det: ‘den nådeløse forventningen til å bli noe eget. Noe med vilje. Noe med overlevelsesinstinkt. Noe med varme følelser.’ (Flamme Forlag) Denne poesisamlingen snakker om Jonas sitt liv, men Jonas kunne like gjerne vært deg.

Jeg var plutselig levende. Det skjedde om sommeren.

Hagen fortsetter å skrive i en hybridform som kler ham svært godt: poesi som nærmer seg kortprosa. Han viser på ny sitt talent til å beskrive de små, dagligdagse øyeblikkene, og skriver dem dypsindige. Sindre Ekrheim skriver: ‘Mykje skuldast evna til å lage setningar som ber noko i seg sjølve, men som også har evna til å vekse i ulike retningar. Hagen kombinerer ein tenkande og biletskapande prosa.’ Her slår Ekrheim spikeren på hodet, og der er nettopp derfor denne fragmenterte poesiprosaen fungerer så godt for Hagen: han vet akkurat hva som må til for å fange disse små øyeblikkene som gjør opp livet, og han vet å formidle alle de ulike mulighetene og betydningene slike øyeblikk har. Når Rakel, i boken, legger hånden på magen og sier: tenk om det er liv her inne, da er mulighetene utallige. Men muligheten er også utallige når Rakel ser ut av vinduet: ‘hun kan se de nære grønne fjellene og de hvite og grå lenger bak.’ Uten at vi tenker over det er hvert eneste sekund en ny mulighet til å ta livet i en helt ny retning, og dette minner Hagen oss om på ny og på ny.

Nå bor jeg i et hvitt hus på en høyde som nesten lener seg over byen. Over huset henger det en storm alm. Om den velter, knuser den huset og sengen og kroppen min.

Men i Alt er barndom viser Hagen også det paradoksale ved å leve; ja, hvert øyeblikk kan du velge å ta helomvending i livet ditt, denne skjørheten ved livet er fokuset i Jeg kom plutselig til å slutte å tenke på deg. Men livet er også ufrivillig, det er noe vi kommer til uten å ha bedt om det. Du blir bare født, og deretter vokser du opp, uten at du har noe du skulle ha sagt. Og mens du vokser tar du også plass i samfunnet, hvor alle mulige slags forventninger møter deg. Som at du også, en dag, skal ha barn, og dette barnet vil da fødes uten å ha bedt om livet.

Så mange timer jeg har brukt til å ligge våken i sengen. Det må være nok til å utgjøre et kort liv, et kort og stille liv i mørket. Det er viktig å alltid ha mørke gardinger. Lyset må ikke slippe inn.

Jeg følte ikke helt den samme magien som Hagen sin debutantsamling hadde—hans første bok svelget jeg hel, mens denne tok jeg meg mye lenger tid med. Jeg følte jeg mistet tråden litt, og nøyde meg ofte med 10-20 sider om gangen. Selv om det på ingen måte er noe galt i å ta seg tid med en bok som denne—den gir deg utvilsomt nok å tenke på—så kan jeg ikke fornekte at den ikke helt levde opp til de forventningene jeg hadde basert på Hagens debut. Men med det sagt så er dette likevel en vakker bok, som viser den samme sterke stemmen og den samme evnen til å få deg til å stoppe litt opp etter hvert avsnitt, legge boken ned i fanget og ta deg et øyeblikk.

Sunniva xx

0 comments on “Anmeldelse: Alt er Barndom av Fredrik Hagen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *