Anmeldelse: Sitt hos meg av Kristian Bergquist

Leseeksemplar fra Forlaget Oktober

Bergquist oppdaget jeg først i Ren Poesi samlingene, og jeg ble veldig glad for at Forlaget Oktober sendte hans nyeste samling Sitt hos meg til Australia. Det var en sykt fin bok å pakke opp, med en nydelig matt finish—sort forside, knall rød bakside. Det er tydelig at det er lagt kjærlighet inn i å produsere denne diktsamlingen, og det er ikke så rart med tanke på at det er Bergquist sin sjette diktsamling. Samlingen er delt inn i åtte deler, og hvert dikt er et lite fragment fra poetens liv.

Forlagets omtale forteller oss at poeten bor alene i skogen, og at der han han skapt sin egen verden. Derfra dikter han om ensomhet og tilfredsheten ved å bo alene. Og diktsamlingen starter riktignok med dikt hvor som minner veldig om en Walden/Doppler tilværelse, og dikt nummer to heter ‘Jeg har flytta til fjells’. Disse diktene bærer utvilsomt preg av en tilbaketrukken person, og det er fort klart at poeten sliter med tilværelsen. Samlingen inneholder en del mørke dikt, hvor jeg-et utrykker depresjon og selvmordstanker. 

hvordan holder jeg ut med meg selv/ eller i meg selv 

‘Jeg har lyst til å dø’

Samlingen tar opp det utfordrende ved livet, blant annet snakker en del av dikene snakker om poetens foreldrene og deres helse. Det er tydelig en familie som har slitt med mye sykdom. I diktet ‘skal vi se det sånn, mamma’ blir poeten minnet om at ‘pappa/ vil bli kremert/ og … jeg vil bli gravlagt’. Døden er veldig tilværelig gjennom hele samlingen, både i poetes egen kamp med livet og ved å minne oss om at alle mennesker er dødelige. 

Samtidig synes jeg at det er en flip-side til denne samlingen som ikke fremhever det vanskelige og vonde ved livet, men som feirer det som er godt. Dette kommer spesielt frem mot slutten av samlingen og i diktene hvor poeten snakker om niesene sine. Det er vel noe ved barn, og måten de er udiskutabelt glade som gjør at andre også forsøker å se på verden gjennom deres øyne. Gjennom diktsamlingen viser poeten til øyeblikk hvor familie og venner har denne gleden, og i sin ensomhet blir kontrasten mellom poeten og de andre enda skarpere. Jeg-et lenger sånn etter å ta del i den versjonen av livet, men poeten har allerede konkludert med at han er en sånn type som bor alene i skogen. Har observatørstatus, er best i universet til å gjemme seg bort. 

… jeg tror det handler om/ ikke å leve med / men også / lære seg å leve uten …

‘herfra er jeg ensom’

Bergquist er en slik tilnærmelig dikter, akkurat sånn som jeg liker. Dikt som taler om veldig menneskelig ting, svakheter vi alle har, lengsler vi alle har, drømmer vi alle har. Her er dikt som går dypt i det personlige, den individuelle opplevelsen av livet. Det er en diktsamling ladet med følelser, og om du også er en slik person som ofte synes livet er tungt og vanskelig så kan jeg se for meg at Sitt hos meg kan være en litt som en god venn, forsikre deg om at du ikke er alene om å føle det sånn. Men det er ikke bare en trist samling—diktsamlingen tar deg gjennom hele følelsesregisteret.

Har du leste noe av Kristian Bergquist?
Sunniva x

2 comments on “Anmeldelse: Sitt hos meg av Kristian Bergquist

  1. Så flott anmeldelse! Jeg har lest diktene hans litt her og der, men det var vel også i Ren Poesi at jeg oppdaget han. Tror jammen meg at jeg må gå til innkjøp av denne samlingen!

    • Kvardagsbiblioteket

      Tusen takk Maja! Jeg vil absolutt anbefale denne, selv kommer jeg nok til å ta en titt på hans andre samlinger etterhvert! 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *