Seriesnakk: Er Anne with an E den koseligste serien på Netflix?

Jeg har et spørsmål til dere, og det er: har du noen gang sett noe så hjertevarmende og perfekt som Anne with an E? Jeg husker godt at jeg likte den første sesongen da den kom ut i fjor, men jeg husket ikke hvor godt jeg likte den. Hvor fantastisk, herlige, vakre karakterer dette showet har! Gjennom sesong to satt jeg omtrent konstant med en hånd over hjertet og åhh-et og ahh-et. Jeg ble i et skikkelig godt humør av serien, for til tross for motgangen karakterne ofte opplever og hvor sårbare de er, gjør de alltid det de kan for hverandre. Da jeg ble ferdig med serien var jeg ikke helt klar til å gi slipp på dem, og jeg bestemte meg for å lese den første boka på nytt, for første gang på sikkert femten år. Jeg ble overrasket over hvor forskjellig serien er fra boka til tross, spesielt med tanke på at de har nailet atmosfæren i Avonlea.

I’m so glad I live in a world where there are Octobers

Den første boken følger Anne fra hun ankommer Bjørkely som eleveåring (eller der omkring) og følger henne til hun er seksten (eller der omkring) og har studert til å bli lærer. Vi får altså en god del av livet hennes, mens serien har virkelig dratt tiden ut. Dette er ganske naturlig for en TV serie, siden vi gjerne vil bli hos karakterene en stund, heller enn å rushe gjennom livet deres som boka ofte gjør. Dette betyr også at serien har lagt til en del historie som ikke er i boka, for eksempel ser vi på slutten av første sesong at Bjørkely har finansielle problemer så de blir presset til å ta inn leieboere, og serien ender med en cliff hanger hvor to tvilsomme karakterer kommer for å bo der. Vi får også mer av bakhistoriene til Anne, Marilla og Matthew i serien. Men det går så godt i tone med boka, at jeg merket stort sett ikke hva som var lagt til og hva som var orginalt materiale.

I boka kommer mye av dramaet fra alle de merkelige problemene Anne klarer å skape for seg selv, som å servere Diana alkohol ved et uhell. Disse situasjonene ofte er litt mer dramatiske i serien enn i boka, men det er ikke dramaet som driver handlingen fremover, det er karakterene. Det er karakterene som er interessante. Ikke bare er situasjonen i Bjørkely helt umulig å motstå—to ugifte søsken som tar inn en liten foreldreløs jente, alle tre like sultne etter kjærlighet—men det er ikke vanskelig å bli like glad i resten av castet. Feisty eldre Aunt Josephine, Bash som flytter fra varme Trinidad til isklade Kanada, spøkefulle og ofte pragmatiske gårdsgutten Jerry, Cole som er så flink til å tegne og finner seg best til rette med jentene. Også Gilbert! Jeg føler meg også sikker i min sak når jeg påstår at vi dro det korte strået med tanke på at i vår ungdom crushet vi på Troy Bolton eller noe lignende, mens dagens ungdom nå har Gilbert Blythe! Altså, jeg har full sympati for Ruby og hennes besatte forelskelse i Gilbert.

[…] if a kiss is such a big idea, then why is it such a small word? It should be long and difficult to say.

Til tross for at handlingen tilhører en veldig annen tid (Marilla står inne på kjøkkenet mens Matthew er ute på åkeren) har serien også så mange fantastiske øyeblikk hvor karakterer trosser sin tid om rase, kjønnsroller og seksualitet. Det var en helt nydelig scene omtrent midt i serien hvor en av jentene bestemmer at hun ikke vil ha det livet som har blitt planlagt foran henne, og hun løper vekk ut i snøen med de andre jentene og de begynner å kaste snøballer. Ikke bare er det en filmatisk vakker scene, men det er en sterk scene hvor jentene velger å forlenge barndommen sin litt lengre, et definitivt YES GIRL! øyeblikk.

Ordet jeg satt igjen med etter serien var wholesome. Alt var så fint sammensatt, en perfekt balanse mellom karakterer som er gode og velmenende men som har feil og skaper problemer. Anne fra Bjørkely er en bildungsroman så mye av handlingen handler nettopp om å vokse opp. Livet hjemme, livet på skolen. Hva skjer når en ny lærer kommer til Avonlea? Hva skjer når Anne oppdager at Jerry ikke kan lese? De lever et rolig liv i Avonlea, og det karakterene ofte ønsker er rett og slett å bli akseptert av samfunnet og føle seg elsket. De ønsker seg et komfortabelt liv og tilhørelighet, og derfor virker alle så sannferdige og ekte. Selvfølgelig er det øyeblikk med mer dramatikk, men ingenting overdøves av overlig dramatiske hendelse, ikke engang de to tvilsomme leieboerene eller en husbrann klarer helt å flytte fokus fra de hjertevarmende fundamentale verdiene i denne serien.

Jeg satt igjen med et sykt mykt hjerte etter denne serien, og kan ikke anbefale den sterkt nok. Boka ga like mye glede da jeg leste den på nytt. Har du sett Anne with an E eller lest Anne fra Bjørkely?
Sunniva x

0 comments on “Seriesnakk: Er Anne with an E den koseligste serien på Netflix?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *