Anmeldelse: The Water Cure av Sophie Mackintosh

The Water Cure er en svært stemningsfull bok jeg helst ikke ville skulle ta slutt, og det virker ikke som jeg er alene om det. Boka er Sophie Mackintosh sin debutroman, ble nominert til Man Booker prisen i år, ble kjøpt av forlaget Hamish Hamilton etter en auksjon hvor syv forlag bydde på boka, og har støtte i form av et sitat på omslaget fra Margaret Atwood(!). Ikke verst for ei debutroman, med andre ord.

The Water Cure handler om tre søstre, Grace, Lia og Sky, og deres foreldre, Mother og King. De bor alene i et hus på en øy, og lever i total isolasjon fra verden utenfor. Fra de var små har søstrene blitt fortalt at verden utenfor er giftig og full av vonde ting, og at det kun er på deres lille tomt det er trygt. Alt de gjør må godkjennes av faren deres, King, og det er kun ham som kan fortelle de i detalj hvor forferdelig verden utenfor er. Plutselig en dag forsvinner King. Så dukker tre menn opp på stranden.

Mennene, to voksne og et barn, oppfører seg først eksemplarisk og forsiktig ovenfor søstrene og Mother, som er tydelig ukomfortable i deres nærvær. Gradvis slipper søstrene mennene nærmere seg, til Mother sitt store misnøye, og etterhvert begynner mennene å vise stor interesse i søstrene. Lia, som er fortellerstemmen gjennom mesteparten av boka, er også redd for mennene, lik sine søstre, men hun merker fort at frykt også kan føles spennende og elektrisk ut. Og er det egentlig noe å være redd for?

«I should be thinking about atoning. But all I can think about is how when he kissed me for the second time he put a hand to the back of my head as if conscious of keeping me upright, and he was right, I did think I would fall, the swing of the sky as if I was on the edge of drunk, of something – and how did he know that I felt like that, how did he know to hold me upright, my tilting body, my eyes open wide?»

I The Guardian sin anmeldelse skriver anmelderen at Mackintosh ‘is writing the way Sofia Coppola would shoot the end of the world: everything is luminous, precise, slow to the point of dread.’, og det var nettopp den følelsen jeg satt igjen med underveis og etter jeg leste romanen. Mackintosh har mestret det vanskelige å skrive en bok som beveger seg langsomt og ubehagelig fremover, men som likevel engasjerer og gir følelsen av at boka går i raskt tempo.

«There were men who naturally caused great harm. It is built into them. You had warned us. You are one, though you would never admit it.»

Det er lett å dra sammenligninger til for eksempel Atwood, og jeg er nesten fristet til å si at hvis ikke like bra, så er denne boka svært nære Atwood på sitt beste (obs! det beste komplimentet jeg kan gi, omtrent). Mackintosh har nettopp signert en avtale for sin neste roman, som handler om «motherhood lottery», så det er bare å glede seg. I mellomtiden oppfordrer jeg alle til å lese The Water Cure.

Victoria

0 comments on “Anmeldelse: The Water Cure av Sophie Mackintosh

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *