Syv litterære par jeg ønsker en god valentinsdag

Jeg kan ikke nekte for at det beste jeg vet i en bok er en virvelvind romanse, spesielt om den ender litt tragisk—noen av mine favorittfilmer inkluderer TitanicMoulin Rouge og Cold Mountain så det bør jo gi deg en slags idé. I anledning valentine har jeg laget en liste over noen av mine favorittpar fra litteratur, uavhengig av happy/unhappy ending. Noen av disse kommer garantert ikke som en overraskelse for deg som følger KB, siden jeg liker å snakke om mange av disse bøkene.

Vasya & Morozko (The Winternight Trilogy av Katherine Arden)

I denne parringen er det mye som ikke helt stemmer: Vasya er en vanlig jente, Morozko er en udødelig spirit, the winter king og the death demon; Vasya er ung, Morozko er en undødelig spirit; Vasya er varm, har en familie hun elsker, mens Morozko er kald, og hans bror er hans største fiende. Men er ikke det ofte det som gjør det litt spennende, at til tross for så mange motstridende kvaliteter virker det som om to karakterer likevel finner frem til hverandre? De to har et spesielt bånd på grunn av Vasya sine evner, men jeg følte alltid at båndet deres også strakk litt lenger og heiet veldig på at disse to skulle finne hverandre.

Elio & Oliver (Call Me By Your Nameav André Aciman)

Det er godt over et år siden jeg leste denne boka, og er fortsatt like svøpt med i denne romansen. Det hjelper ikke at jeg synes de lagde en fantastisk film (har utvilsomt en liten crush på Timothée Chalamet). Det som slo meg så ved denne boka var at handlingen var så utelukkende fokusert på begjæret til Elio, uten at det ble for mye. Det var derimot akkurat passe. Gjennom hele romanen er det vondt, vanskelig og vidunderlig.

‘They are embossed on every song that was a hit that summer, in every novel I read during and after his stay, on anything from the smell of rosemary on hot days to the frantic rattle of the cicadas in the afternoon—smells and sounds I’d grown up with and known every year of my life until then but that had suddenly turned on me and acquired an inflection forever colored by the events of that summer.’

Lupus & Dult (Harry Potter av JK Rowling)

Jeg var fullstendig revet med av Cho-Harry og Gulla-Harry romansene, men jeg tror likevel at Lupus og Dult er mitt favorittpar fra Harry Potter. Det er sikkert fordi Lupus er så edel, og han sliter med å tilgi seg selv for å forelske seg når han er en varulv. Dette er ekstra hjerteskjærende fordi Lupus er så lett å like, så lett å føle sympati for og så lett å ønske alt godt. Men til tross for alle hans gode kvaliteter synes han ikke at det veier opp, og hele Lupus sitt liv fokuserer rundt hans ‘lille pels problem’. Her kommer nok dette tragiske elementet inn igjen, og den scenen der Lupus kommer til Grimhold plass etter at han finner ut at Dult er gravid treffer meg i hjertet hver gang.

Connell & Marianne (Normal People av Sally Rooney)

Dette paret er det paret i denne lista som det antagelig er lettest å identifisere seg med (kanskje ikke så rart, med tanke på tittelen); to unge personer som føler en sterk tiltrekkelse til hverandre, men aldri helt klarer å finne det rette tidspunktet. De sliter med å finne seg selv, og de sliter med å finne ut hvor den andre personen passer inn i livet sitt og ender opp med å såre hverandre gang på gang. Det er så vanskelig å lese hvordan Marianne fornedrer seg selv, og hvordan Connell ønsker å hjelpe henne men ikke vet hvordan. De føler begge to at de ikke er bra nok, og slik ender de opp med å snuble rundt hverandre mens det hele tiden er klart at om de bare kunne funnet ut av det hadde det blitt sykt bra.

‘Maybe I want to be treated badly, she says. I don’t know. Sometimes I think I deserve bad things because I’m a bad person.
He exhales. In the spring he would sometimes wake up at night beside Marianne, and if she was awake too they would move into each other’s arms until he could feel himself inside her. He didn’t have to say anything, except to ask her if it was alright and she always said it was. Nothing else in his life compared to what he felt then. Often he wished he could fall asleep inside her body.’

Tristan & Yvonne (Stardust av Neil Gaiman)

I denne herlige boka av Neil Gaiman setter Tristan ut på det viktigste oppdraget i sitt liv: han skal vise sin udødelige kjærlighet til Victoria ved å bringe til henne stjernen de nettopp så falle. Stjernen viser seg å være Yvonne, og hun har på ingen måte tenkt å bli dratt med helt hjem til Tristan sin landsby og ofres som en kjærlighetserklæring til Victoria. Men mens de to reiser gjennom Faerie, jaget av onde hekser og maktsultne prinser,blir plutselig ikke Victoria så viktig lenger. Disse to er litt fomlende og sjenerte, og derfor enda mer fortryllende.

Achilles & Patroclus (The Song of Achilles av Madeline Miller)

Ingen vil noen gang overbevise meg om at disse to ikke var et dedikert par. Til tross for at Achilles ofte er husket som ekstremt voldelig med et temperament, vil jeg se ham slik Miller så ham i sin versjon—slik Patroclus så ham: Achilles med sitt kattesmil, full av energi og selvsikkerhet. Jeg følte det var noe mykt over hele denne boka, for til tross for krig og vold er alltid Patroclus sin kjærlighet til Achilles i sentrum. Det er en historie med mye glede og mye sorg, om vennskap og lidenskap.

Elizabeth Bennett & Mr Darcy (Pride and Prejudice av Jane Austen)

Jane Austen er en mester i romanse, og Austen-perioden har noe ekstra romantisk ved seg. Jeg er stort sett alltid en fan av bøker og filmer satt i denne perioden (har du sett Becoming Janemed Anne Hathaway og James McAvoy? Anbefales!), og selv om jeg er veldig glad i Persuasionkan man ikke komme utenom at Elizabeth og Mr Darcy regjerer som king and queen av litterære par. Gi meg en romanse mellom to sterke personligheter som har en umiskjennelig seksuell spenning som de misforstår som avsky any day!

Hvilke par fra litteratur er noen av dine favoritter?
Sunniva x

0 comments on “Syv litterære par jeg ønsker en god valentinsdag

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *