Anmeldelse: Normal People av Sally Rooney

Normal People er Sally Rooney sin andre bok – hennes debutroman var den bestselgende Conversations with Friends fra 2017 (som hun skrev på 4 måneder!). Med Normal People har Rooney klart det noe uvanlige å skrive en bedre bok nummer to enn debutboka, og kritikere verden over ser ut til å være enige med meg. Andreboka er jo tradisjonelt ansett som vanskelig, spesielt når førsteboka har blitt svært godt mottatt, men det virker ikke som Rooney har følt seg spesielt påvirket av det.

Normal People handler om Marianne og Connell, som begge bor og vokser opp i vest-Irland. Alle vet at Marianne bor i den hvite villaen med den store oppkjørselen, og alle vet at Connell sin mor arbeider som rengjører – det ingen vet er at det finnes en link mellom disse to faktum. Connell er den populære gutten på skolen, mens Marianne er en einstøing som helst holder seg unna klassekameratene. Deres verdener er langt unna hverandre – frem til de tilfeldig møtes på Marianne sitt kjøkken og gradvis starter et forhold.

“On the pitch Connell and Aidan embraced like reunited brothers. Connell was so beautiful. It occurred to Marianne how much she wanted to see him having sex with someone; it didn’t have to be her, it could be anybody. It would be beautiful just to watch him. She knew these were the kind of thoughts that made her different from other people in school, and weirder.”

Romanen tar oss deretter fra vest-Irland til Dublin, hvor både Marianne og Connell ender opp med å studere. Etter en dramatisk hendelse på slutten av videregående fører til en lengre tid uten at de ser hverandre, er ting svært annerledes når de igjen møtes. I Dublin er Marianne den kule, hippe studenten som fester, har mange venner og gjør det bra på universitetet, mens Connell plutselig har tatt over Mariannes utilpasshet. 

«Maybe I want to be treated badly, she says. I don’t know. Sometimes I think I deserve bad things because I’m a bad person.
He exhales. In the spring he would sometimes wake up at night beside Marianne, and if she was awake too they would move into each other’s arms until he could feel himself inside her. He didn’t have to say anything, except to ask her if it was alright and she always said it was. Nothing else in his life compared to what he felt then. Often he wished he could fall asleep inside her body.»

«Still, Connell went home that night and read over some notes he had been making for a new story, and he felt the old beat of pleasure in his body, like watching a perfect goal, like the rustling movement of light through leaves, a phrase of music from the window of a passing car. Life offers up these moments of joy despite everything.»

Noe av det beste med Rooney sine romaner er hvor flink hun er til å ta helt vanlige, hverdagslige hendelser og uoriginale handlinger og forvandle de til fantastiske bøker. Hun er dessuten er mester på å skrive avslutninger, og – uten å avsløre noe om handling – så avsluttes begge bøkene hennes på realistisk vis, med en slags cliffhanger som du vet aldri blir forklart. Normal People er en roman om den første kjærligheten, vennskap og om hvordan to mennesker kan bli fullstendig avhengige av hverandre, på godt og vondt. Rett og slett en av de beste bøkene jeg leste i 2018.

“He was really laughing then. Marianne, he said, I’m not a religious person but I do sometimes think God made you for me.”

Victoria

You may also like

One Comment

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *