Anmeldelse: The Queen of the Tearling av Erika Johanson

Trilogien om Kelsea Raleigh Glynn, dronningen av the Tearling, har fått mye god kritikk og ble sammenlignet både med The Hunger Games og Game of Thrones da den første boka kom ut i 2014—en anmelder fra USA Today kalte den ‘The Hunger Games of Thrones‘. Ved utgivelse ble filmrettighetene også oppkjøpt av Emma Watson, David Heyman and Warner Brothers, men det er enda ikke klart om de fortsatt planlegger å lage film. Fantasyserien er det første fra forfatteren, og boka ligger et sted mellom YA og adult fantasy—den følger en veldig typisk YA heltinne og struktur, men verdenen har sterke dystopiske tendenser og mørke temaer som voldtekt, slaveri og grov vold (og ordbruk). Jeg klarer ikke huske helt hvordan jeg kom over den selv, men etter å ha lest den første boka er jeg ikke helt overbevist om jeg skal gi den andre boka en sjanse.

Kelsea er den eneste arvingen til the Tearling, men hun har vokst opp i skjul i et fosterhjem. Hun har hatt en god utdannelse, men uten omgang med verden rundt henne er hun ikke sikker på om hun er klar til å ta over tronen når nittenårsdagen hennes ankommer med ni soldater fra the Queen’s Guard men oppdrag å eskortere henne til palasset. Men Kelsea sin uerfarenhet er ikke den eneste utfordringen hennes: i nabolandet regjerer the Red Queen, en mektig tyrannisk trollkvinne som ikke ønsker at Kelsea skal overta tronen, og Kelsea sin onkel som har hersket i hennes fravær har ikke planer om å gi fra seg makten. Hvis Kelsea sin guard, ledet av Mace, kan få henne trygt til kroningen hennes venter et kongerike fult av problemer, og en nabomakt som kun har latt the Tearling ligge i fred på grunnlaget av en fredsavtale som koster the Tearling alt for mye. Hun har også en saffir hengende rundt halsen, et av bevisene på at hun er den ekte arvingen, men den har også en magisk kraft som Kelsea enda ikke helt forstår.

Romanen er en slags mash-up av YA, dystopi og fantasy; verden er satt i en slags apokalyptisk fremtid, etter at grunnleggeren av the Tearling bestemte seg for å forlate samfunnet (Amerika?) og opprette sitt eget land på andre siden av havet, noe som omtales som ‘the crossing’. I the Tearling har samfunnet funnet tilbake til en typisk middelaldersk tilværelse som vi kjenner godt fra fantasyromaner, med et par unntak—for eksempel har Kelsea vokst opp med en uvurdelig og sjelden samlig av bøker, som blant annet inneholder Rowlings samlede verket. Samtidig har trilogien blitt omtalt som en YA versjon av Game of Thrones på grunn av de politiske intrigene mellom the Tearling og the Red Queen og den naturlige holdningen mange av karakterene har til voldtekt, slaveri, ekstrem vold og andre ting man gjerne finner i Game of Thrones

Midt i dette kaoset skal altså vår protagonist Kelsea, en usikker ungjente som er svært glad i å lese, prøve å finne ut av sin rolle som dronning og sin politiske holdning; hvordan hun skal takle situasjonen med the Red Queen; hva hun skal gjøre med sin onkel og hvordan hun skal overleve en rekke drapsforsøk. For meg ble dette en for kunstig kontrast mellom den mørke verdenen og Kelsea sin uskyldighet—i GoT så er alle karakterene shady på ulike måter, men Kelsea er regal, godhjertet og har det sterkeste moralske kompasset av alle karakterene i denne boka. Hun er så god at hun blir martyrisk i mange tilfeller, og hadde veldig sterke Mary Sue-tendenser.

She was Kelsea Glynn, a girl who’d grown up in the forest, who loved to study history and read fiction. But she was something else, something more than Kelsea, and so she remained there for a moment longer, watching over her country, straining to see the danger beyond the horizon.’

Jeg synes det er et solid konsept, og det var deler av denne boka som jeg synes var skikkelig kult. Vi møter tidlig en mystisk karakter omtalt som the Fetch som vet alt om den politiske situasjonen i the Tearling, samtidig som han er en høyt ettertraktet tyv, og jeg er veldig nysgjerrig på hans rolle fremover i serien. Men alt i alt synes jeg at plottet virket litt for vagt, det manglet en solid motkraft—vi har et par ulike situasjoner som skaper problemer, og det er klart at den ultimate antagonisten i serien er the Red Queen, men vi får ikke nok konflikt i denne første boka til å overbevise meg om at den store konflikten kommer til å være verdt det. Klimakset er særdeles anti-klimatisk, og jeg følte egentlig ikke at vi kom forbi etableringen av verden (som fortsatt har en vag historie som virker unødvendig komplisert og så langt ikke har noe å gjøre med plottet) og Kelsea sine fiender. Men var det nok til at jeg tror det kan bli skikkelig bra om de får satt ordentlig i gang i bok nummer to? Jeg er ikke helt sikker.

Har dere lest The Queen of the Tearling? Blir det bedre?
Sunniva x

You may also like

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *