Anmeldelse: Hundreogettåringen som Tenkte at Han Tenkte For Mye av Jonas Jonassen

Leseeksemplar fra forlaget

Hundreåringen som Klatret Ut av Vinduet og Forsvant er en av de bøkene som jeg tror passer for alle og envher—så lenge man har et snev av humor må den jo falle i smak. Jeg var derfor veldig glad da jeg hørte at, etter et par år, hadde en oppfølger kommet vandrende inn i livene våre. Denne boka har en litt annen struktur enn den første, siden vi allerede har fått livshistorien til Allan Karlson, og den mister litt av den sjarmen som den første boka hadde ved at Allan vandrer inn og ut av alle mulige slags historiske øyeblikk uten selv å merke det. I oppfølgeren snubler han heller inn og ut av de politiske situasjonene som kjennetegner samfunnet i dag. Allan har den samme det-ordner-seg-nok-holdningen som kjennetegner ham, men i denne boka er det på en litt mer jeg-er-jo-nesten-dø-uansett-måte. Handlingen strekker seg over ett år, ikke over en livstid, og jeg synes ikke den helt klarer å leve opp til geniet av den første boka—men det kan man jo nesten ikke forvente heller.

Bok nummer to om Allan plukker opp der den forrige begynte—på en strand i Indonesia. Her har Allan og Julius slått seg så godt tilrette at kofferten med pengene begynner å nærme seg slutten. Og siden Allan har kjøpt seg en iPad og blitt ekstremt fascinert av alt man kan finne ut av via det svarte brettet er det opp til Julius å finne en løsning. Han er jo som kjent ikke en svenske med helt rent mel i posen, og sammen med en inder han døper Gustav begynner han å dyrke asparagus til å selge i Svergie som lokalproduserte produkter. Men før de rekker å dra inn noe profitt fra dette schemet går Allan sin hundreogettåringe bursdagsselskap litt feil, og de blåses ut på åpent hav i en luftballong som har nok drivstoff til å plante dem et sted mitt på den vide sjø. De rekker akkurat å berges, på et vis, av et Nord-Koreansk skip som smugler uranium for kjernevåpensforskingen i Nord-Korea. Allan lover at han er en av verdens fremstående kjernevåpenforskere og med glede vil hjelpe Den Store, og slik starter de to vennens neste utrolige eventyr.

I denne romanen får vi noen av de umiskjennelige øyeblikkene som gjorde Hundreåringen til en braksuksess. Det er godt å gjenforenes med Allan, men jeg synes at han tok litt baksetet (både bokstavlig og metaforisk) i denne romanen. Han tilbringer mye tid oppslukt i en iPad, mens Julius står for handlingen. Allan kom kun frem når det var en ekstra vanskelig knipe som måtte snakkes ut av, og jeg synes at dette gjorde at kvaliteten på oppfølgeren falt sammenlignet med den første boka. De randomme hendelsene er likevel humoristiske, og vi får blant annet en festelig møte med Donald Trump på en golfbane. Den underliggende sarkasmen og satiren i hele boken gir en god kommentar på høyreekstremister og diktatorer uten at det blir for in your face, og det er vel her Allan skinner best: det er umulig å ikke ta poenget, men budskapet leder aldri til frustrasjon. Ting skjer, så får vi håpe at ved vår innblanding kan det skje på en litt bedre måte neste gang.

Alt i alt er dette en solid oppfølger, men ikke forvent samme humor og kvalitet som fra den første romanen. Det er nok for store sko å fylle, både for forfatteren selv og Allan Karlsson.

Sunniva

You may also like

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *