Anmeldelse: Han ligner en måte å sove på av Fredrik Hagen

Leseeksemplar fra forlaget

Om Fredrik Hagen fortsetter å gi ut en av disse diktsamlingene sine en gang i året så er det helt greit. Han ligner en måte å sove på er den tredje boka fra Hagen, og etter en knalldebutt som jeg elsket og har anbefalt til alle jeg kjenner fulgte en god men ikke like god oppfølger. Men den tredje synes jeg er oppe på nivå med den første boken igjen, og dere bør absolutt lese.

Bokens ‘jeg’ er en ung gutt/mann, som gir oss glimt av livet hans og tanker om fortid og fremtid og hvordan alt påvirkes av hukommelsen. Hva er virkelig og hva er minner, og hvordan skal vi forholde oss til det som vi har opplevd etter at øyeblikket er over og bare eksisterer i minnet? Dette er et tema Hagen også skriver om i sine tidligere bøker, sammen med oppvekst, og barndom som også er tilstede i denne boka. I Han ligner en måte å sove på knyttes alt dette opp mot Noa, en gammel venn av fortelleren, og, jeg vil si, hans første kjærlighet. Noa prøvde å ta livet sitt, og senere mistet de to kontakten, og fortellerens liv settes ut av balanse mens han tenker over disse temaene,

Øynene: Det vi har til felles er troen på at vår ensomhet er den største. Om det bare var mulig å huske seg til en annen fortid. Selv om du savner ham betyr det ikke at du trenger ham. Selv om du trenger ham betyr det ikke at du vil ha ham. Selv om du vil ha ham betyr det ikke at det betyr noe.

Hagen har en helt fantastisk formidlingsevne, og gjennom de små innblikkene vi gis gjennom diktprosaen er det en tydelig atmosfære, tone og personlighet som synker gjennom. Det helt banale er så presist at det blir til en intim opplevelse, og plasserer deg umiddelbart i skoene til fortelleren—dette er minner, øyeblikk, som er så autentiske at de tydelig tilhører en person. Og dette, disse glimtene av karakterene gjennom korte, bildetunge paragrafer, er hvorfor jeg liker Hagen sine bøker så godt. 

Jeg har steder jeg oppsøker for å huske; sengen, stien gjennom skogen bak huset, bilen.
Noen ganger konkluderer jeg med at han mest av alt er falske minner. Hjernen er lett å lure. Jeg husker han lot insekter gå på tunga. At han lukket munnen, telte til tre med fingrene og åpnet den igjen så insektene kunne fly bort.

Dette var en kjempefin leseopplevelse, og med en bok på bare 96 sider kan jeg garantere at du kommer til å sluke denne i en sitting. Og hvis du ikke alt har lest noe av Hagen er det faktisk på tide.

Sunniva x

You may also like

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *