Anmeldelse: Døtre av Eva Aagaard

Leseeksemplar fra forlaget

Dette er en bok som jeg gjerne innrømmer at jeg leste basert på en fint cover. Altså, se på det da! Jeg synes også det er viktig å lese noen debutbøker i løpet av året, og Døtre er Eva Aagaard sin første. Boken handler om kvinnene i en familie som ikke helt klarer å nå hverandre: Mira, datter; Britt, moren til Mira og søsteren til Mona; Inga, moren til Brit og Mona; og Mona, som etter å ha slitt med depresjoner ender med å begå selvmord. Etter det begynner familien å gli fra hverandre, mer enn de alt hadde, og til tross for at de trenger hverandre klarer de ikke å gi uttryk for den trangen. Brit er fraværende, men takler dårlig å gå gjennom søsteren sin død alene. Inga lever i fornektelse, og Mira, som går på ungdomsskolen og sliten med å finne venner, er overlatt alene og skaffer seg en kjæreste som er alt for gammel. Fra forlaget: Døtre er ‘en roman som undersøker forholdet mellom galskap og normalitet, sannhet og selvbedrag, og frykten for at det finnes arvesynd i familien.’

Til tross for å være en roman som tar for seg sterke temaer er det dessverre lite ellers i denne romanen som er sterkt—den mangler de skarpe, sterke øyeblikkene som får en roman til å sitte igjen i kroppen etterpå. Aagaard skriver fint, men måten karakterene vandrer rundt hverandre gjør at alt holdes på en arms lengde. I et intervju med Dagbladet forteller forfatteren om sin egen familiehistorie med tung psykisk helse, og det er tydelig at hun har godt kjennskap til hvordan dette kan påvirke en familie. Men det føles nesten som om hun vil skjerme seg selv bak karakterene heller enn å la disse erfaringene gjøre karakterene , og jeg fikk følelsen av at jeg var nok en datter i denne familien, holdt på avstand og utenfor tilliten til de andre karakterene.

Til tross for dette så treffer Aagaard likevel noe sårt om familieforholder, spesifikt mellom mødre og døtre. Måter de klarer å unngå hverandre til tross for sitt ønske om å forstå og føle seg knyttet til sin mor, datter, søster, at de rett og slett mangler motet, er sårt og vondt. De holder tilbake, og resultatet er knuste hjerter, ensomhet og ulike grader av depresjon. Konsekvensene av Monas tap i kampen mot sin mentale helse er ikke bare sorgen etter å miste en søster, tante eller datter, men redselen for at det skal ramme familien igjen.

Det er en trist og veldig melankolsk roman, og jeg tror jeg hadde likt den mye bedre om den hadde hatt litt mer av et punch. Samtidig er det en lettlest roman som klart viser hvordan tung mental helse kan påvirke en familie. For meg satt denne anmeldelsen litt langt inne, fordi jeg synes det er vanskelig å snakke om en bok som omtaler temaer jeg ikke er veldig kjent med (heldigvis!), og jeg vil ikke ta stilling til hvordan denne romanen kan oppleves av noen som har vært berørt av tung mental helse eller selvmord. 

Sunniva x

You may also like

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *